Tittel: Tjen folket!
Forfatter: Yan Lianke
Sider: 187
ISBN: 9788281690271
Utgitt: 2008
Forlag: Font forlag

Bokens tittel er et av de mange slagordene fra Mao Tsetungs kulturrevolusjon i Folkerepublikken China i perioden 1966 – 1976, og handlingen foregår i en militærleir i 1967. Bondesoldaten Wu Dawang har forpliktet seg overfor svigerfaren til å gjøre karriere i militæret. Efterhvert blir han oppasser for den lokale leirsjefen. Og får som en av få tilgang til den ca 20 år yngre konen til leirsjefen. Da sjefen reiser bort i 2 måneder blir Wu Dawang forført. Et intenst kjærlighetsforhold symbolisert med dampende sex synliggjør at alt i Wu Dawangs tidligere liv er uten viktighet for ham. Når det private kjærlighetsforholdet tar større og større plass går det ut over rammene for livet til leirsjefens kone. Mao-symboler blir skjendet og ødelagt. I et totalitært system kan ikke det private ta for stor plass, uten at det utfordrer nettopp det totalitæres symboler.

Leirsjefens kone må avbryte forholdet når hennes mann kommer hjem, og Wu Dawang må konfrontere sin lille familie på hjemstedet. Ute av stand til å forsone seg med sin kone opplever han at hans privatliv blir et offentlig anliggende. Ikke bare for naboer og venner – men også for de lokale myndighetene. Forventningene og kravene til ham er ikke bare hans egne, familiens eller svigerfamiliens – men myndighetenes.

I et samfunn der gamle tiders hierarki er erstattet av et nytt, bestående av Partiets og militærets, er likevel fasaden viktig. Hva som helst kan skje bak fasaden, men risikerer fasaden å sprekke må noe gjøres. Da er det ikke forskjell på det gamle og det nye samfunnet. De herskende klasser finner alltid en måte å bevare fasaden på. Hva som skjer i militærleiren kan også oppfattes som symbolet på hvordan individer reagerer når samfunnet rundt dem går i oppløsning. Normer forsvinner, og det utenkelige kan foregå uten risiko for represalier.

Denne boken er forbudt i Folkerepublikken China, et land som er kommunistisk bare i statsformen. Det er gått over 30 år siden Maos død, og kulturrevolusjonens endelikt. Men Mao er et relikvie, et hellig symbol i et land som har forlatt det meste av hans tankegods. Kulturrevolusjonen berørte så mange så sterkt at myndighetene tydeligvis ikke kan godta at en bok der Mao-symboler skjendes, blir fritt omsatt og lest.

Jeg oppfattet først boken som overtydelig i sin språkbruk og symbolikk. Satiren var så opp i dagen. Det var ikke gjort et eneste forsøk på å skjule den. Hvordan skulle forfatteren tro at sensurmyndighetene i hans land skulle la den passere? Ja visst er det morsomt å lese platthetene fra kulturrevolusjonen gjøres til det sentrale forsvarsverket Wu Dawang må ty til for å motsette seg forsøkene på å bli forført. Til han forstår at nettopp dette er sjansen han har ventet på. Han kan gjøre karriere ved å risikere karrieren. Samtidig oppnår han den kjærligheten han ikke har funnet i ekteskapet. Han blir frigjort fra familiens forpliktelser – men kan oppfylle deres forventninger til fremgang og posisjoner.

Selv i et forholdsvis fritt samfunn kan det være vanskelig å ta opp temaer til debatt. Mange temaer og emner er tabubelagte, og det kan koste mye å være den som bryter stillheten. Så hva kan det ikke koste i et totalitært samfunn, der den besværlige og pinlige fortiden er bare en generasjon unna? Der folk fortsatt fengsles og tortureres både for sine meninger og sin tro?

Boken er forbudt, og forfatteren har fått utreiseforbud fra China. Kunst er vanskelig å håndtere når den ikke tjener det totalitære samfunnets definerte mål. Humoren er enda verre. Når det kunstneriske uttrykket er humoristisk sier de seg selv hvordan det må gå. En sensurinstans med humoristisk instinkt intakt? En selvmotsigelse.

Det er lov å tjene penger, positivt å bli rik. Men partiets og det militæres monopolistiske førerrolle består. Kunsten er ikke fri, for China mangler ytringsfrihet. Da kan ingen utfordringer diskuteres åpent. Landet har en lang vei å gå.