Tittel: Presidentene
Forfatter: Hans Olav Lahlum
Sider: 812
ISBN: 9788202277277
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm

Det er 60 år siden sist vi på norsk fikk en samlet fremstilling av presidentene. I år er det kommet to bøker. Lahlum har skrevet en gigant av en bok, med 618 sider om de 43 presidentene, om årets to kandidater, samt et oppsummerende kapittel, ca 1500 noter fordelt på 140 sider, samt 28 siders litteraturliste. Og et navneregister. Ingen bør avskrekkes av bokens størrelse, noteapparat eller anbefalinger om videre lesning. Kapitlene er lettleste, nærmest tabloide i formen. Man får med seg det nødvendige om hver enkelt president, men heller ikke mer. Ja, noen ganger blir det kanskje i knappeste laget.

Et standardverk
Jeg spår at dette vil bli standardverket ikke bare for dem som ønsker å vite det nødvendigste om de amerikanske presidentene, men også om USAs historie. For dem (oss) som mener at individene kan påvirke historien, ikke bare de store samfunnsmessige prosessene, vil denne boken være et funn. Boken er lettlest, men samtidig grundig dokumentert gjennom noter og kilder. Hvert eneste kapittel er rikt på fakta, (nesten) uten at det føles skrevet i telegramstil. Innholdet påvirkes lite av at forfatteren i tillegg til å være historiker også er aktiv SV-politiker. Et par steder kunne jeg likevel ha ønsket et bredere perspektiv.

Den enkelte president omtales for både innenriks- og utenrikspolitikken. Det er i det hele tatt overraskende hvor mye utenrikspolitikk som har preget selv de tidligste presidentenes virke. Lahlum har også med et fremtidsperspektiv på den enkelte president, idet han også vurderer konsekvensen av politikken for kvinnene, slavene, urbefolkningen, og på områder som miljøvern.

Lahlum nyanserer bildet av ”norske helter” blant presidentene, som Lincoln og Kennedy, mens han er på trygg politisk korrekt grunn in sin beskrivelse av republikanernes presidenter før og efter krakket i 1929 (Harding, Coolidge, Hoover). Her skulle jeg gjerne sett den tradisjonelle historieskrivningen utfordret.

Noen mangler/ønsker
Selv en så utmerket bok har sine mangler. Forfatteren har selv fortalt at boken mangler et kart om hvordan USA ble til i betydningen geografisk utvidelse. Kjøpet av Louisiana fra Frankrike i 1803 og Alaska fra Russland i 1867 er kjent. Kartet bør absolutt med i fremtidige utgaver av boken. Det mangler en systematisk omtale av det amerikanske partisystemet. Demokratene er Jeffersons parti, mens Republikanerne ble stiftet av Lincoln. Federalistene (Washington, Adams) forsvant tidlig ut av historien. Men presidenter har også kommet fra andre partier enn disse tre, og det har også vært kandidater for såkalt tredjepartier som har oppnådd bra oppslutning.
Forfatteren kunne godt kostet på seg å omtale valgregler og stemmerettsomfanget/-utvidelsene mer utførlig. F.eks. når han omtaler valget av Jackson ”et folkelig opprør” (s. 97). En oversikt over sentrale begivenheter i amerikansk historie kunne også vært med, f.eks i innledningen til hvert kapittel.

Totempometoden
Forfatteren beskriver innledningsvis sin ”totempo”-metode; Den alminnelige leser skal kunne ha utbytte av boken ved at hovedteksten er lett tilgjengelig, mens den mer interesserte leser finner utdypende forklaringer og kildehenvisninger i noteapparatet. Jeg synes dette fungerer utmerket, selv om jeg personlig noen steder gjerne skulle sett mer av noteinnholdet inkorporert i selve teksten.

Lahlum har valgt å gå kronologisk til verks, noe som er helt naturlig. Men han kunne også valgt å fokusere på spesielle trekk ved presidentene, f.eks alle generalene (Washington, Jackson, Harrison, Taylor, Grant, Eisenhower). Eller alle visepresidentene som har rykket opp i perioden (9) eller blitt valgt selv (4). Dét faktum at amerikanerne har indirekte valg av president er også noe som er tungt å forstå for f.eks. europere. Valgsystemet gjør at man kan bli valgt uten å ha flertall av stemmene bak seg. Fire presidenter har blitt valgt på denne måten (1824, 1876, 1888 og 2000).

Lengden på omtalen
Forfatteren nevner også i innledningen at det er langt mer å skrive om enkelte presidenter enn om andre. Blant annet på grunn av den enkeltes betydning. Lahlum nevner ikke det åpenbare i at enkelte presidenter styrte i et langt kortere tidsrom enn andre. F.eks. styrte William Harrison (1841) i 32 dager og James Garfield (1881) i tre måneder. Flere presidenter døde uten å ha fullført første periode. Men det er ikke bare slike fakta som må ha påvirket lengden på kapitlene. Det er store variasjoner i lengden på kapitlene; lengden på kapitlene for de 10 presidentene som har sittet mindre enn fire år varierer mellom 6 og 16 sider (av disse var det tre som styrte nærmest en hel fireårsperiode – men én av dem får det korteste kapittelet), for de 13 presidentene som har sittet 4 år varierer mellom 8 og 15 sider, og for de 18 som har sittet mer enn én periode varierer kapitlene mellom 10 og 23 sider.

Franklin Roosevelt satt som president i 16 år, fire år mer enn noen av de andre, og får 18 siders omtale. Like lang som Lyndon B. Johnson (18), men kortere enn Nixon (20), Reagan (20), Nixon (21) og dagens president (23). Wilsons 8 år (inkludert bl.a 1.verdenskrig) får 14 sider, mot Lincolns 13 sider for 4 år (inkludert borgerkrigen). Også Lincolns visepresident får 13 sider for sine (nesten) 4 år.

Kapitteloppbyggingen
Hvert kapittel innledes med en faktabit, en kursivert innledning, og en oppsummering. Selve kapittelet omhandler både barndom, ungdom, utdannelse, familieliv samt hva som ledet frem til presidentvervet. I årets spesielle nominasjonsstrid og valgkamp fremheves det ofte at de 43 presidentene til nå har vært hvite menn. Men hudfarven og kjønnet er omtrent det eneste de har felles. Variasjonen i bakgrunn og familieliv er stor, i utdannelse litt mindre. Lahlum har utvilsomt rett i at det amerikanske demokratiet gav ledere som ikke samtidig kunne nådd til samfunnets høyeste posisjoner i europeiske land. Derfor er det så interessant å se hvilken bakgrunn den enkelte president kom fra.

Overraskelsene
Det er mange overraskende opplysninger i boken. Selv om få av USAs presidenter reiste utenlands hadde mange av de første presidentene bakgrunn fra diplomatiet – med poster i europeiske land. Å være utenriksminister viste seg å bli en vanlig opprykksposisjon til presidentvervet. At presidentvalgkampene er skitne er slett ikke nytt. Allerede mellom Adams og Jefferson (1796/1800) gikk det heftig for seg. Hvor mange europeere hadde noe reelt valg av ledere den gang? Herbert Hoover, som sto bak vellykket nødhjelp i Belgia under 1.verdenskrig, klarte ikke å avhjelpe nøden i eget land mens han var president rett efter børskrakket i 1929. De som er overrasket eller sjokkert over valget av Sarah Palin som visepresidentkandidat burde absolutt lese flere av kapitlene i boken. Man kan bli overrasket over hvordan en Warren G. Harding ble bygget opp til å bli president, for så å bli den kanskje mest skandaliserte noensinne, ved siden av Richard Nixon. Mens Nixon kanskje har noen positive sider ved sitt eftermæle, finnes det knapt noe slikt efter Harding. Presidenter og visepresidenter har vært i tottene på hverandre. En visepresident ville i senatet stemme ned presidentens politikk i slavespørsmålet. En president ville skyte sin visepresident, om nødvendig. Kanskje mest påfallende er hvor dårlig informert mange visepresidenter var om jobben de bare var et hjerteslag unna. Som f.eks. Harry S. Truman. Fire presidenter er blitt myrdet (Lincoln, Garfield, McKinley og Kennedy). Kanskje var det også én til; Zachary Taylor. General og krigshelt, som helt uten politisk erfaring ble valgt til president i 1848. Han bragte landet til randen av borgerkrig – før han plutselig døde i 1850. Hans visepresident klarte å ro i land et kompromiss som utsatte borgerkrigen med et tiår. Lahlum omtaler dødsfallet som både beleilig – og mystisk. Ble Taylor egentlig den første myrdede presidenten?

Det kan virke som om Lahlum ønsker å løfte opp James K. Polk spesielt. Blant annet fordi han fordoblet USAs areal. Hans nominasjon ble en gedigen overraskelse. Han jobbet dag og natt i fire år, og lot være å ta gjenvalg. Han kunne gjennom sin politikk fremstå som kynisk, noe dagbøkene hans bekreftet til fulle. Derfor har han ikke fått noe godt eftermæle. Presidentvervet skal være de moralske autoritetenes posisjon, selv om de 43 mennene viser seg å være bare vanlige mennesker. Tross alt.

Aktuell også for årets valg
Selv om det er spennende å lese om hver enkelt president, klarer Lahlum i to avsluttende kapitler å samle trådene i fremstillingen av USAs historie gjennom landets presidenter. Hvem ble en suksess og hvem falt igjennom – og hva var årsakene? Lahlum gjør seg noen interessante refleksjoner.

Kapitlene om Barack Obama og John McCain gjør boken aktuell også for årets valg. Kapitlene er skrevet efter at nominasjonen var avklart men før valget av visepresidentkandidat. I disse kapitlene sammenligner Lahlum de to kandidatene med tidligere presidenter, og - utfra det som er kjent om kandidatene – filosoferer han over hvilken type president hver av dem kan bli. Obama kan bli en Kennedy, en Clinton – eller en Carter. McCain kan bli en ny Reagan, Eisenhower – eller Dole.

Hans Olav Lahlum har igjen skrevet en bok som er sterkt å anbefale. Han er som forfatter, historiker og debattant iferd med å bli kjent og interessant, langt utenfor fagfolkenes og de historie- og Amerika-interessertes rekker. Fullt fortjent.