Tittel: Nytt Klima - Miljøkrisen i samfunnskritisk lys
Forfatter: Arne Johan Vetlesen (red.)
Sider: 312
ISBN: 9788205384736
Forlag: Gyldendal

Det er ikke noe å si på timingen til denne bokutgivelsen. I en tid hvor George W. Bush har blitt talsmann for nasjonalisering av banker og enhver statsleder som håper å bli gjenvalgt roper om en ny økonomisk verdensorden, er klimaet sjeldent godt for grundige systemdiskusjoner av typen som de siste år visstnok har vært håpløst avleggs. Det er nettopp en slik diskusjon filosof Arne Johan Vetlesen inviterer til i boken Nytt Klima – Miljøkrisen i samfunnskritisk lys. Med Vetlesen som redaktør og forfatter av bokens hovedkapittel, bidrar ytterligere seks skribenter med hvert sitt kapittel: tidligere divisjonsleder for FNs miljøprogram UNEP, Svein Tveitdal; Professor i biologi, Dag Olav Hessen; forfatter Sidsel Mørck, initiativtager til kampanjen ”Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk”, Hafdan Wiik; prest i Den norske kirke, Ole Jakob Løland og forfatter og kritiker, Freddy Fjeldheim.

Fra sparepærer til systemkritikk. Bokens utgangspunkt er å heve klimadebatten fra en diskusjon om sparepærer og isbjørner til en diskusjon om kapitalismen og menneskets forhold til naturen. ”Miljødebatten trenger å bli kultur- og samfunnskritisk, og samfunnskritikken trenger å bli naturfaglig oppdatert”, skriver Vetlesen i innledningen. Her tar han til ordet for en debatt som krysser fagdisipliner og som våger å stille spørsmålstegn ved selve den samfunnsutviklingen som stadig fører oss nærmere stupet.

Økologisk etikk. Vetlesens kapittel, som utgjør neste halve boken, er en filosofisk drøfing av forholdet mellom menneske og natur. Han tar leseren med på en idéhistorisk reise fra den såkalte ”mytiske” naturoppfattelsen, hvor mennesket ser seg selv som en del av en hellig og ukrenkelig natur, til dagens mekaniske oppfattelse av naturen som noe som kun har verdi i den grad den er nyttig for mennesket. Mens naturen har mistet sin iboende verdi har mennesket mistet evnen til å bli direkte berørt av naturen, og med det direkte berørt av overgrep mot naturen. Vetlesen tar til orde for en økologisk etikk hvor moralsk verdi gjelder ikke bare for individer, men for hele økosystem. Dette er interessant lesning, ikke minst på grunn av Vetlesens elegante overganger mellom abstrakt filosofi og helt konkrete eksempler på naturødeleggelse og moralske dilemmaer.

Det systemkritiske løper som en rød tråd gjennom bokens påfølgene kapitler. Tveitdal tar for seg det politiske perspektivet og vanskelighetene med å komme til enighet om miljøavtaler internasjonalt, mens Hessen knytter en naturfaglig innføring i problemet opp til moralske betraktninger. Mørck går mer inn på det økonomiske i sin drøfting av markedskrefter og norsk oljepolitikk, og Wiik deler sine erfaringer med norske myndigheters tafatthet. Løland argumenterer for kirkens potensiale som pådriver i klimadebatten og Fjeldheim avslutter boken med et lengre essay som utvider miljøspørsmålet til også å gjelde mellommenneskelige forhold og såkalt sosial miljøødeleggelse.

Kirken og klima. For denne leser er det Hessens, Vetlesens og Lølands bidrag som utmerker seg. Hessen på grunn av hans evne til å skrive godt, lekent og forståelig om et alvorlig og vanskelig tema. Vetlesen og Løland fordi de introduserer perspektiver som sjeldent kommer frem i den daglige debatt; det filosofiske og det religiøse. Løland argumenterer for at kirken er et godt egnet forum for klimadebatt og at den norske kirken burde lære av sine latin-amerikanske kollegaer som bruker kirkerommet til å fremme kritikk av ”den absolutte markedstroen”. Han siterer den brasilianske biskopen Dom Helder Cãmara: ”Når jeg gir brød til de fattige, blir jeg kalt en helgen. Når jeg spør hvorfor de fattige mangler mat, blir jeg kalt en kommunist”.

Få svar. Hver for seg er alle bidragene gode, men samlet har boken enkelte mangler. For eksempel ytrer flere av bokens forfattere skepsis til kvotehandelsystemet, men ingen våger seg inn på den vanskelige debatten. Globaliseringskritiker Naomi Klein bruker nettopp systemet med handel av utslippskvoter som eksempel på hvor allstedsværende markedstangegangen har blitt. En slik diskusjon ville med andre ord vært mer enn på sin plass i denne boken. En mer fundamental mangel er at boken stiller viktige spørsmål, men gir få svar. Mens alle bidragsyterne slutter opp om ulike grader av skepsis til dagens samfunnsstruktur, skorter det på forslag til alternativer. Når systemkritikk kokes ned til forslag om å slå sammen Miljøverndepartementet og Finansdepartementet mister det liksom litt futt. Wiik oppgir i sitt kapittel The Guardian journalist George Monbiot som en av sine kilder, og da undres denne leser over hvorfor han ikke tar med et lite avsnitt om New Green Deal, et forslag til en ny økologisk-økonomisk orden, som Monbiot er av forkjemperne for.

Mangler, til tross, det er forfriskende å lese en bok som tør å stille store spørsmål. Spørsmål som har sin plass i debatten om hvilke strukturer som skal reises på turbokapitalismens ruiner.