Tittel: Kalde hjerter
Forfatter: Gunnar Staalesen
Oversetter: Carsten Carlsen
Utgitt: 2008
ISBN: 978-82-05-38100-1
Sider: 283
Forlag: Gyldendal

Høstens Varg Veum-servering fra Gunnar Staalesen er en godt leseverdig roman, som dessuten tar opp et aktuelt samfunnsproblem. Persongalleriet og mordløsningen når likevel ikke opp mot høydepunktene fra et av Norgeshistoriens sterkeste krimforfatterskap.

En storslagen krimforfatter
Det er på sin plass å innlede denne anmeldelsen med en kort litterær trosbekjennelse. Undertegnede anmelder tror at Gunnar Staalesen er en av Nordens fremste sosialrealistiske forfattere så vel som Norgeshistoriens største krimforfatter. Jeg anser at han har skrevet minst tre av historiens ti sterkeste norske krimromaner. ¹ Og i en sjanger kjennetegnet av sterkt varierende kvalitet på de fleste forfatterskapene både i Norge og internasjonalt, har hans Varg Veum-romaner holdt et oppsiktsvekkende solid nivå gjennom sine fire tiår.

Kalde hjerter er da for all del også en av dette årets beste norske krimromaner, og vel verdt sine 379 kroner for alle norske krimentusiaster med respekt for seg selv og sin boksamling. Varg Veum har (tross ti års etterslep med dateringen) nå godt passert 50 år, men forblir tro mot både sine idealer, sine metoder og sin personlighet som forsoffen og vindskjev privatdetektiv på Bergens skyggeside. Forfatteren Gunnar Staalesen har nylig passert 60, men er fortsatt en stemningsfull og dynamisk forteller, som innehar betydelig psykologisk innsikt så vel som et godt blikk for oppbygging av kriminalmysterier. Og som dessuten fortsatt skriver sunn og lettforståelig bokmål. Staalesen er kort sagt fortsatt en for komplett og kvalitetsbevisst krimforfatter til noen gang å skrive en avskrekkende dårlig Veum-roman.

En middels krimroman
Når så er sagt: Årets Veum-romanen, nummer 14 i rekken ², er en av Staalesens solide transportetapper og ikke et av de store høydepunktene i hans forfatterskap. Kalde hjerter er med 283 ganske luftige sider ikke blant Staalesens lengste romaner, og forekommer også mindre gjennomtenkt og gjennomarbeidet enn de beste av dem. De tidligere så karakteristiske stemningsskildringene fra Vestlandet er færre og kortere enn vanlig, det samme er stemningsglimtene fra privatetterforskerens tidvis engasjerende privatliv, og hovedpersonens galgenhumor synes å bli stadig mindre fremtredende med årene. Det styrker et inntrykk av at tonen i Veum-serien på 2000-tallet har gått fra smådyster til lettere depressiv: Det blir tilsynelatende enda lenger mellom glimtene av fremtidsoptimisme og de reddende englene i hans eventyr. Hvis den trenden fortsetter, står den store sosialrealisten Gunnar Staalesen deprimerende nok i fare for å ende opp som en desillusjonert pessimist før 2020.

Den lettere depressive stemningen er imidlertid ikke avgjørende for at Kalde hjerter ikke når opp på øverste hylle. Veum-serien har helt siden starten i 1977 hatt en mørk grunntone, og svingt frem og tilbake mellom solid og glimrende etter to for krimsjangeren svært viktige faktorer: Persongalleriet og mordløsningen. Ingen av dem står til toppkarakter denne gangen. Persongalleriet i Kalde hjerter er på det jevnt troverdige og ikke uten underholdende tilløp, blant annet hva angår den Håvamål-siterende lektorsønnen og torpedoen Rolf Dalby. Ingen av aktørene engasjerer eller underholder imidlertid nok til å gi årets roman noe større løft. På politisiden er den nye etterforskningslederen Atle Helleve nok mer realistisk og troverdig enn den nå pensjonerte bøllelegenden Dankert Muus, men Helleve er til gjengjeld definitivt mindre fargerik.

Hva angår mordløsningen har Staalesen ved et par tidligere anledninger delvis forspilt lovende opplegg for sosialrealistiske krimromaner med overambisiøse og urealistiske løsninger, som knapt nok står som praktisk gjennomførbare for lesere med kritisk sans.³ Denne kjente krimromanfellen unngår han denne gangen. Å forutse løsningen krever nok en livlig og/eller smågrotesk fantasi, men har man det er løsningen teknisk og praktisk fullt gjennomførbar. I 2008 som i 2006 utløser imidlertid avsløringen av morderen et minus og spørsmålstegn i margen. I Staalesens forrige roman spurte man seg hvorfor den kyniske storforbryteren med sin bakgrunn og historie i det hele tatt hadde krysset lovens grense i feil retning.⁴ Denne gangen er morderen saktens troverdig som prostitusjonskunde og seksuell overgriper, men knapt nok som den ganske kaldblodige seriemorder romanen forutsetter. Og i 2008 som i 2006 gjør Staalesen i sin iver etter å bli ferdig seg knapt noe brydderi med å forsøke på å forklare dette mysteriet etter mordmysteriet. Dermed blir avslutningen igjen en liten nedtur.

På plussiden har en styrke i Staalesens forfatterskap hele tiden vært hans evne til å ta opp saken for ulike grupper svake og utstøtte. Og på det punktet lykkes han godt også denne gangen. Kalde hjerter setter i fokus den andre siden av en vel kjent tragedie: Historien om hvilke tragedier som kan bli utfallet i tilfeller hvor barnevern og politi ikke griper inn, men sammen med velmenende omgivelser alt for lenge lukker øynene og håper det beste. Den bunnløse tragedien til de tre søsknene Monsen i Kalde hjerter, kan i et slikt perspektiv gi grunn til ettertanke for mange også i den virkelige verdens Norge. Det redder nesten en femmer på denne anmelderens terning for Gunnar Staalesen og Varg Veum. Men det blir altså likevel bare nesten. Årets forsendelse fra Staalesens romanlaboratorium i Bergen er alt i alt ikke bearbeidet og utnyttet godt nok, og ender dermed like i underkant av gjennomsnittet for Gunnar Staalesens Veum-serie.

Mot gamle høyder i 2010?
Staalesen kan om han vil gjerne ta det som en stor kompliment at en roman i underkant av hans gjennomsnitt fortsatt forsvarer en sterk firer, men man får håpe at mesteren i stedet tar det som en inspirasjon til å komme enda sterkere tilbake i fremtiden. Etter Varg Veums storslagne comeback med Som i et speil i 2002, har det kommet dumpende ned i bokhandlene en ny bok om ham hvert partallsår. Mange tusen norske krimentusiaster også på Østlandet får håpe at Staalesen vil slå tilbake med et mer engasjerende persongalleri, en mer overbevisende mordløsning og en mer gjennomarbeidet Veum-roman senest i 2010 – for i så fall har han definitivt fortsatt sekserpotensial. Det kan i mellomtiden være grunn til å tenke litt over om det er prostitusjonsmiljøet han i fremtiden bør bruke som startpunkt for Varg Veums oppdrag. Det er et miljø som på mange måter burde passe sosialrealisten Staalesen godt, men som likevel i liten grad har gjort det så langt. Staalesens forrige forsøk med den grenen av underverdenen ga i 1995 et resultat som ikke var blant hans mest minneverdige ⁵; og det samme skjedde altså med Kalde hjerter høsten 2008. Den er likevel en tankevekkende og høyst leseverdig kriminalroman, som man bare kan håpe at slipper å ende opp som et radbrekket actionfilmmanus en gang rundt 2013.

Noter

1: Undertegnede anmelder og krimentusiast vil på sin liste over historiens ti sterkeste norske krimromaner plassere i hvert fall I mørket er alle ulver grå (1983), Falne engler (1989) og Som i et speil (2002) - og anser at ytterligere 3-4 romaner av Staalesen kan kandidere for listen.

2: I dette tallet inkluderes samtlige romaner om Varg Veum som Gunnar Staalesen har skrevet alene siden debuten med Bukken til havresekken (1977). Utenom holdes her novellesamlingene Hekseringen (1985) og De døde har det godt (1996), samt Dødelig madonna (1993). Sistnevnte defineres her ut dels fordi den var en kortroman på under 100 sider, og dels fordi Staalesen skrev den sammen med Fredrik Skagen.

3: Dette problemet er i Staalesens tidligere forfatterskap kanskje mest fremtredende i Kvinnen i kjøleskapet (1981), men er plagsomt også i den nyere og på mange andre måter sterke Ansikt til ansikt (2004).

4: Dette er en hovedinnvending mot Staalesens forrige roman Dødens drabanter (2006).

5: Skriften på veggen (1995) ble en nedtur og en foreløpig avslutning på Veum-serien, etter tre sterke romaner på rad fra tidsrommet 1989-93.