Tittel: Jens Chr. Hauge – fullt og helt
Forfatter: Olav Njølstad
Utgitt: 2008
ISBN: 978-82-03-22988-6
Sider: 893
Forlag: Aschehoug

Olav Njølstads monumentale biografi over Jens Christian Hauge er bokhøstens største, dyreste, mest omtalte og mest solgte norske biografi. Den er hyggelig nok også årets beste, og dessuten en av århundrets så langt mest interessante norske biografier. Boken står til terningkast seks, tross enkelte mangler og unøyaktigheter. Og det gjør den mye fordi Jens Christian Hauge var en av forrige århundres mest spennende biografiobjekter, men også mye fordi Olav Njølstad er en av vårt århundres fremste historiske forfattere.

En lettlest koloss
Leserens forventninger er på størrelse med bokens volum, når man første gang åpner Aschehougs nær 900 sider tykke storsatsning for høsten. Den kronisk omstridte Jens Christian Hauges mer enn 50 år lange virke som motstandsleder, toppolitiker, toppjurist og næringslivsleder, gjør ham til et av tidenes mest spennende norske biografiobjekter. Og han har dessuten fått en sjeldent kvalifisert biograf i historiker og forskningssjef Olav Njølstad, som er en av våre fremste eksperter på Jens Christian Hauges samtid og miljø. Man noterer seg et lite spørsmålstegn fordi Njølstad visst aldri har skrevet en biografi før, men samtidig et utropstegn fordi han i tidligere episoder har dokumentert høyst relevante ferdigheter som skjønnlitterær forfatter.

Njølstad benytter sin store sjanse godt, og er seg sine ulike målgrupper bevisst. Reisen gjennom Jens Christian Hauges liv kjennes tross 719 sider hovedtekst aldri verken kjedelig eller lang. Njølstad bruker med suksess den stadig mer populære totempometoden – hvor hovedteksten til ære for allmennleserne gjøres lettlest og spennende, mens ekspertleserne får sitt gjennom 135 sider sluttnoter med utdypninger og kildehenvisninger.¹ Et 13 siders navneregister bidrar også til å øke bokens anvendelighet. Så stor som mengden omtalte aktører er, savner man nok at forlag og forfatter avsatte noen få sider enten til korte faktaportretter av aktørene eller til å flette inn en kort presentasjon av dem i navneregisteret. Det forblir imidlertid bare et lite savn i en generelt lettlest koloss.

Hva angår struktur, deler Njølstad etter en kort innledningsdel om barne- og ungdomsårene Hauges virke i tre deler: Motstandsmannen 1941-45, politikeren 1945-55 og advokaten 1956-2006. Det er en svært naturlig faseinndeling, som har de små bivirkningene at hver av delene blir svært lange og at de dekker perioder av ujevn lengde. Njølstads løsning med en håndfull underkapitler innen hver del, og et større antall underoverskrifter under hvert kapittel, løser imidlertid dette på en fullgod måte og åpner også for tematiske innslag. Manglende kronologi i bokens siste del har vært kritisert av enkelte anmeldere.² Så mangfoldig (les: Uoversiktlig) som Hauges virke ble etter at han forlot politikken sto imidlertid forfatteren her overfor et reelt dilemma, og den valgte løsningen med tematiske deler innenfor avslutningsdelen fungerer supplert med en samlende avslutning om Hauges siste leveår godt nok.

Muligvis utidig påvirket av henvisningen til en fra tidligere ukjent ”Hans Olav Dahlum” i en sluttnote ³, sitter denne anmelderen igjen med et inntrykk av at forlaget kunne utnyttet korrekturmuligheten for førsteutgaven noe bedre. Dette synes imidlertid å ha blitt bedre til senere utgaver. Volumet og kompleksiteten tatt i betraktning, skal man være en uvanlig gretten norsklærer for å la antallet slurvefeil fra forfatter og forlag forstyrre lesningen selv i førsteutgaven. Godskrevet et hundretall fotografier og et mindre antall tegninger og kunstneriske illustrasjoner, er det kort sagt ikke mye å trekke denne boken for på stilen.

En ønskedrøm av et biografiobjekt
Innholdsmessig viser utgangspunktet seg raskt å være enda bedre enn man kunne håpe. Det er kjent fra før at Jens Christian Hauge var en biografs ønskedrøm dels i kraft av sitt lange og svært begivenhetsrike liv, og dels i kraft av sin med årene stadig mer innbitte motvilje mot å uttale seg om viktige begivenheter fra det. Det var derimot ikke kjent fra tidligere at Hauge forbilledlig noterte ned og arkiverte for ettertidens bruk stort sett alt han noen gang sa og gjorde (samt alle han noen gang snakket til eller gjorde noe med). Med tilgang til dette på mange måter unike personarkivet samt åpenhjertige intervjuer med Hauge, har Njølstad fått muligheten til å kaste nytt lys over mange sider av den lyssky legendens liv og virke. Den nå 17 år gamle og uautoriserte journalistbiografien om Jens Christian Hauge ⁴ var ut fra sin tid og sine kilder slett ikke noen dårlig bok, men fremstår likevel som pinlig grunn og mangelfull i sammenligning med årets historikerbiografi. Selv nære venner og mangeårige medarbeidere av Hauge, finner her vesentlige ting om hans innsats som var dem helt ukjent fra tidligere.⁵

Førsteamanuensis og fagkonsulent Arnfinn Moland konstaterte på lanseringsdagen at boken ikke gir grunnlag for noe paradigmeskifte i studiet av 2. verdenskrig.⁶ Det passer som hovedkonklusjon rimelig godt også i forhold til etterkrigstiden. Men boken innebærer likevel viktige justeringer og suppleringer til ettertidens kunnskaper om en lang rekke begivenheter og aktører både under og etter krigen. Det starter med hjemmefrontens likvidasjoner og maktforholdene innenfor hjemmefronten under krigen. Og fortsetter helt frem til Hauges rolle i Volvo-forhandlingene og som advokat for Mossad-agenten Sylvia Rafael fire tiår senere. Her finner man viktig ny kunnskap om mye omtalte temaer a la moderniseringen av det norske forsvaret etter krigen og Norges samarbeid med Israel, så vel som Hauges forhold til statsminister Einar Gerhardsen og andre sentrale aktører. Og i tillegg kommer til dels sensasjonelle avsløringer knyttet til enkeltbegivenheter. Som eksempler på det siste kan nevnes Hauges befatning med de mye omtalte rettssakene mot politijuristen Knut Rød og forfatteren Knut Hamsun, samt omtalen av Hauges avgang som statsråd høsten 1955 og hans påfølgende forsøk på å bli NATOs visegeneralsekretær. At boken ikke kan gi endelige svar på spørsmål mange håpet den kunne besvare, for eksempel det om årsakene til motstandsmannen Kai Holsts mystiske død i 1945, skal selvsagt ikke brukes mot forfatteren. Snarere tjener det Njølstad til ære at han ikke lar sitt store nye kildemateriale friste til spekulasjon.

En sterk og sterkt sammensatt mann
Viktigst oppfyller boken sitt hovedmål om å gi en ny og bedre forståelse av den myteomspunne Jens Christian Hauge, både som menneske og samfunnsaktør. Det er et forståelsesfullt bilde som trer frem, men slett ikke noe ukritisk heltebilde. Njølstad underbygger og utvider i noen tilfeller inntrykket av Hauge som en av sin tids mektigste menn i Norge. Boken styrker også inntrykket av Hauge som en sjeldent viljesterk og fremsynt mann med uvanlig mange nyttige egenskaper. Men samtidig viser Njølstad også at Hauge var en mann som skjulte brysomme sannheter nær sagt når som helst han ønsket det, og som løy når han ut fra sine selvvalgte kriterier anså det påkrevd – enten det var Stortinget eller Lund-kommisjonen som spurte. Parallelt med den store omsorg Hauge kunne vise blant annet i forhold til sine gamle venner fra motstandsbevegelsen, gikk også en egosentrisme og egenrådighet som tidvis rammet hardt hans familie så vel som kvinnene i hans liv.

Kvinnehistoriene er en egen historie i historien om Hauges liv, som ikke uventet har utløst både store tabloidoppslag og debatt om grensene for omtale av privatlivets fred i den norske biografiverdenen. Så stor rolle som ekteskapelige og utenomekteskapelige forhold åpenbart spilte i Hauges liv, står Njølstad åpenbart på trygg grunn i at de bør med i biografien – i hvert fall så lenge både Hauge selv og de omtalte norske kvinnene nå er gått bort. Så kan man selvsagt gjerne diskutere omfang og utvalg, for eksempel i forhold til bruken av Hauges kjærlighetsbrev. Både at Hauge på fritiden kunne være et romantisk følelsesmenneske og at han ikke hadde sine største talenter som poet, kunne vært overbevisende belagt med noe mindre plassbruk (og noen færre klisjeer).

Man kunne i stedet kanskje ønsket seg litt mer om Hauges forhold til sine seks barn: Bildet av Hauge som kjærlig men autoritær familiefar blir slik det står noe ufullstendig. Noen flere streiftog i hans sterkt sammensatte vennekrets kunne også bidratt til å belyse Hauges kompliserte personlighet bedre. Njølstad konstaterer for eksempel flere ganger Hauges nære vennskap med en kjent samtidsstørrelse som han tilsynelatende hadde svært lite til felles med, maleren Jakob Weidemann – men forklarer det aldri. Den tidvis legendariske arrogansen til Hauge fornektes slett ikke, men kunne også vært bedre forklart og beskrevet. Her er det mange flere anekdoter Njølstad kunne underholdt sine lesere med å fortelle om. Verken episoden hvor den middelaldrende Hauge nærmest løftet en AUF-formann etter slipset på åpen gate i Oslo, eller den gamle Hauges fornøyelige sammenstøt med forfatteren Roy Jacobsen i anledning sistnevntes biografi om Trygve Bratteli, er kommet med her. Stoffmengden og utvalgsproblemet er imidlertid så stor i tilfellet Jens Christian Hauge, at hans biograf nødvendigvis må gis betydelig rom for skjønn her.

Biografiskriving som balansekunst
Balansene er mange og krevende i en politikerbiografi på dette nivået, og blir ikke mindre når den omhandler en så kronisk omstridt mann som Jens Christian Hauge. Njølstad blir sittende stødig i salen gjennom hele den lange reisen, og balanserer stort sett trygt sine roller som aktor, forsvarer og dommer for Hauge. En svak preferanse for forsvarerrollen er rimelig nok når det historiske ettermælet står på spill, for en avdød mann som livet gjennom forble svært omstridt og ofte usaklig utskjelt. Boken er en god redegjørende fortelling, som når det er naturlig stopper opp for å ta viktige drøftingsspørsmål. Njølstads linse klarer å sette et kritisk mikroskopfokus på hovedpersonen, men får samtidig med vidvinkelkonteksten fra hans samtid. Boken fanger inn både Hauges liv og virke, og forfatteren faller ikke for den ellers utbredte fristelsen til å analysere sin hovedperson og andre sentrale aktører som spillere snarere enn mennesker. Njølstad står kort sagt imponerende stødig gjennom stormen, på alle de fem balanseutfordringene som denne anmelder tidligere har fremhevet for den historiske politikerbiografi.⁷

I balansen inngår også at Njølstad har åpnet sine permer for historikere og andre fagpersoner som har skrevet om sentrale sider av Hauges virke, det være seg kritisk eller rosende. Den ellers svært saklige tonen i Njølstads fremstilling brytes som snarest under hans oppgjør med noen av Hauges påstått usaklige eller mindre godt informerte kritikere.⁸ Oppsiktsvekkende nok rettes slikt akademisk kanonskyts flere ganger mot en av Norges fremste eksperter på 2. verdenskrig, professor Tore Pryser fra Høgskolen i Lillehammer.⁹ Det blir spennende å se om videre debatt mellom disse to fagautoritetene vil følge i forlengelsen av boken. I mellomtiden står det igjen som et lite paradoks at Njølstad basert på sitt nye kildemateriale svarer tilsynelatende overbevisende på de konkrete utfordringene fra Pryser, men samtidig langt på vei bekrefter Prysers underliggende påstander om krigsheltens Hauges store menneskelige skyggesider.

Terningskast seks - tross kildeujevnhet
Det kan forekomme noe merkelig å kritisere for mangelfull kildebruk en bok som med 2290 (!) nummererte sluttnoter setter uoffisiell Norgesrekord for en politisk biografi. Denne anmelders eneste vesentlige kritikk er tross alle disse noter likevel knyttet til kildebruken. Njølstad skal da først ha ros for sitt sjeldent omfattende arbeid med kildehenvisningene. Noen inkonsekvenser i når det henvises og hvordan det henvises, må selvsagt påregnes i et arbeid med slikt omfang og slik kompleksitet. En innvending nevnt under boklanseringen angående påståtte uklarheter rundt når det ble henvist til Hauge ¹⁰, synes helt uberettiget. Njølstad er tvert i mot forbilledlig klar på når han henviser til opplysninger fra Hauge, og skiller i notene tydelig mellom arkiv og intervjuer. Problemet er snarere tvert i mot, at det for ofte henvises til opplysninger fra Hauge. Njølstad er forbilledlig klarsynt og nøktern i sin bruk av Hauges arkiv. Han blir imidlertid tilsynelatende så fascinert av denne nye hovedkilden, at boken i litt for stor grad kretser rundt Hauge-arkivet og Njølstads egne tolkninger av det. Og dermed er det fare for at avdøde Jens Christian Hauge i litt for stor grad indirekte får prege sitt eget ettermæle gjennom denne biografien.

Litteraturlisten inneholder de fleste bøkene en biografi om Jens Christian Hauge bør forholde seg til, men den er noe kort i forhold til bokens omgang for øvrig. Blant primærkilder fra Hauges samtidige savner man enkelte viktige stemmer, særlig fra våre naboland. For eksempel skriver Njølstad om den norske forsvarsminister Hauges motsetninger til den svært nøytralistiske svenske utenriksminister Östen Unden i de første etterkrigsårene. Men Njølstad benytter ikke sjansen til å korrigere dette bildet for en så viktig kilde som Undens egne dagbøker, som for lengst er utgitt i bokform – og hvor Hauge omtales både mye og åpenhjertig.¹¹ Njølstad får pluss i margen for å ha brukt de nylig utgitte dagbøkene til den svenske statsministeren Tage Erlander, men samtidig da et lite minus for å avslutte lesningen av dem med året 1951. Med det mister han for eksempel Erlanders tankevekkende observasjon fra høsten 1955, av at Jens Christian Hauge etter sin avgang fra regjeringen i praksis hadde styrket sin innflytelse.¹² Blant norske bøker synes Njølstad å ha fått med de aller fleste av betydning fra krigsårene, men fra etterkrigstiden savnes en del relevante biografi- og memoartitler særlig om og av andre politikere fra Arbeiderpartiet. Bruk av hovedoppgaver trekker opp, men det er definitivt skrevet flere enn fem stykker som kunne (les: Burde) vært brukt som kilde for denne boken.

Noe av det samme gjelder bokens intervjumateriale. Njølstads liste over muntlige kilder ser illustrerende nok ut til å være lengre for delen om 2. verdenskrig enn for de to delene som omhandler etterkrigstiden. Så åpenhjertige og sentrale 1970-tallsaktører som statsminister Odvar Nordli, partisekretær Ronald Bye og finansminister Ragnar Christiansen savnes på listen over de muntlige kildene (som interesserte lesere for øvrig selv må utarbeide via notene). På et par viktige punkter brukes dessuten anonyme kilder på en ikke uproblematisk måte.¹³ Hva angår andre arkivsamlinger enn Hauges privatarkiv, imponerer Njølstad med meningsfull bruk blant annet av engelskspråklige etterretningsarkiver. Man savner til gjengjeld et par ganske åpenbare norske arkivkilder, i betydningen protokoller fra Arbeiderpartiets sentralstyre og referater fra Stortingets lukkede komitémøter i Hauges statsrådsperiode. Også andre personarkiver i Riksarkivet og i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek bør inneholde flere korrigeringer om Hauges liv og virke enn hva som kommer frem i denne boken. Blant annet finnes det fra Hauges statsrådstid og senere engasjement i Arbeiderpartiet opptil flere interessante notater i Einar Gerhardsens og Trygve Brattelis personarkiver, to svært nærliggende arkivkilder som Njølstad ikke ser ut til å ha benyttet.

Tatt i betraktning denne kildemessige ujevnheten, forekommer det vel ekstatisk når Dagbladets anmelder utroper Njølstads arbeid til ”den mest solide politiske biografen som noensinne er skrevet på norsk”. ¹⁴ Så god balanse og så mange andre sterke sider som denne biografien har, står den imidlertid trygt til denne anmelders første toppkarakter.

Eventuelle fremtidige Hauge-biografier som vil utfordre Njølstads konklusjoner, kan altså tenkes ha noe å hente i kilder han ikke har brukt. Volum og kvalitet tatt i betraktning, synes det imidlertid sannsynlig at Njølstads bok for overskuelige fremtid vil bli stående som det ene store standardverket om Jens Christian Hauge. Mer sannsynlig er det at underkonklusjoner fra boken de kommende årene vil bli utfordret og utfylt gjennom artikler og mindre bøker knyttet til temaer omtalt i boken – samt selvsagt i biografier om andre omtalte aktører. Mens Hauge-biografien var i trykken ble årets intervjubok med Haakon Lie lansert. Den inneholdt blant annet en opplysning fra Lie om han rundt 1950 ble kontaktet av ledende israelske politikere som ønsket å ta opp muligheten for et israelsk medlemskap i NATO. Lie videresendte dem til forsvarsminister Jens Christian Hauge, vel vitende om at denne ville avvise ideen kontant.¹⁵ Denne på flere måter svært interessante hendelsen er ikke kommet med i biografiens ellers utfyllende omtale av Hauges forhold til Israel. Det gjenstår å se om videre forskning på Hauge-arkivet og andre kilder kan avklare detaljer rundt dette og andre ufullførte Hauge-spor. Slik kan flere kapitler fortsatt bli skrevet i den dramatiske historien om Jens Christian Hauges livsverk. Men de aller fleste fremtidige kapittel vil trolig ta utgangspunkt i Njølstads biografi, og alle fremtidige studier av viktige begivenheter han deltok i vil måtte forholde seg til den.

Bestselger tross en "litt stiv" pris
Veiledende utsalgspris på 549 kroner omtalte forfatteren på lanseringen selv som ”litt stiv”.¹⁶ Boken blir slik sett en bokstavelig talt dyrkjøpt fornøyelse. Den er på både volum og kvalitet selvsagt vel verdt alle de 549 kronene. Og det synes uventet mange lesere også uventet raskt å ha innsett, når bokens fjerde opplag rapporteres på vei ut seks uker etter lanseringen. I en situasjon hvor andre forlag fortsatt tilbyr et utvalg godt leseverdige bøker av nesten tilsvarende volum i prisklassen 399-429, er det grunn til å frykte at Hauge-biografien alene i klasse 549 blir julegaveslager og allemannseie i noe mindre grad enn den ellers kunne blitt. Man må imidlertid ha forståelse for at forlaget her kom i et vanskelig dilemma i forhold til bokens kostnader, og forlaget skal ha takk for å ha gitt Njølstad det sidetall som trengtes for å fange inn det store spennet i Jens Christian Hauges liv og virke.

Det mest negative som kan sies om denne boken, er summa summarum at den legger listen faretruende høyt for de/vi som har planer om å skrive noenlunde sammenlignbare politikerbiografer i fremtiden. Men forhåpentligvis vil bokens suksess da i større grad inspirere både biografer og forlag til nye spennende prosjekter. Her har man ikke bare det endelige beviset på norske biografiers konkurransedyktighet og nyhetsinteresse, men også den endelige gjendrivelse av mediemyten om at bøker over 600 sider ikke lenger kan bli bestselgere.

Med uventet mange nyhetsoppslag samt uventet høye salgstall allerede før julesalget, lever da forhåpentligvis forfatteren godt med at årets bragepris noe uventet ikke gikk til Hauge-biografen anno 2008 – men derimot til en av Hauge-biografene anno 1991.¹⁷ Fjorårets Brageprisvinner, Frank Rossaviks biografi over Einar Førde, var en svært god journalistbiografi som også oppnådde både flotte anmeldelser og uventet høye salgstall.¹⁸ Med all respekt for både Førdes betydning og Rossaviks forfatterinnsats, råder det likevel liten tvil om at Olav Njølstads Jens Christian Hauge-biografi ruver mer ikke bare i volum, men også i historiefaglig kvalitet og betydning. Det er kort sagt helt på sin plass å avslutte denne bokanmeldelsen med en gratulasjon og takk til forfatteren!

Noter

1: For nærmere omtale av totempometoden, som i disse datatider kanskje mer illustrerende kan kalles Windows-metoden, se Hans Olav Lahlum (2008): Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer – og som akademisk balansekunstner. Artikkel publisert i tidsskriftet Fortid 1/2008 (pdf).

2: Dette fremheves særlig i John Petter Colletts bokanmeldelse som er publisert i Dag og Tid 21.11.2008.

3: ”Hans Olav Dahlum til forfatteren; se også Lahlums hovedoppgave” – Olav Njølstad (2008): Jens Christian Hauge – fullt og helt: Note 80 side 832.

4: Alf Ole Ask og Bjørn Westlie (1991): Maktens ansikt. Et portrett av Jens Christian Hauge.

5: Finn Lied i samtale med anmelderen 10.11.2008 og Haakon Lie i samtale med anmelderen 13.11.2008.

6: Arnfinn Moland på boklanseringen 13.10.2008.

7: For nærmere omtale av disse fem balansene, se Hans Olav Lahlum (2008): Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer – og som akademisk balansekunstner. Artikkel publisert i tidsskriftet Fortid 1/2008 (pdf). Se også tidligere biografianmeldelser fra Bokavisen som publisert på
http://www.bokavisen.no/bokanmeldelser/2007/12/riverton_av_bernt_roughthvedt.php
http://www.bokavisen.no/bokanmeldelser/2008/01/hillary_av_carl_bernstein.php

8: Det fremste eksemplet på dette er Njølstads harde oppgjør med Ingeborg Solbrekkens anklager mot Hauge, hvor Njølstad blant annet konkluderer med at ”Solbrekkens bok inneholder i det hele tatt en rekke faktiske feil og absurde påstander som bare delvis lar seg kamuflere gjennom forfatterens notoriske lemfeldighet mht. dateringer og kildereferanser” – Olav Njølstad (2008): Jens Christian Hauge – fullt og helt: Side 779-780.

9: Olav Njølstad (2008): Jens Christian Hauge – fullt og helt: Sidene 564-569, 789 og 836-839.

10: Thorbjørn Jagland nevnte på boklanseringen 13.10.2008 dette som en liten innvending, i en ellers svært positiv omtale av boken.

11: Östen Unden (2002): Anteckningar 1918-1952 og Anteckningar 1952-66.

12: Tage Erlander (2005): Dagböcker 1955: Side 185.

13: Olav Njølstad (2008): Jens Christian Hauge – fullt og helt: Note 208 side 789 og note 423 side 802.

14: Stian Bromark i bokanmeldelse som publisert i Dagbladet 14.10.2008.

15: Hilde Harbo, Haakon Lie og Hans Olav Lahlum (2008): Slik jeg ser det nå side 81-82.

16: Olav Njølstad på boklanseringen 13.10.2008.

17: Årets bragepris i klassen for sakprosa ble 21.11.2008 november tildelt journalisten Bjørn Westlies bok Fars krig, etter at de fleste favorittipsene hadde gått i favør av Njølstad.

18: Frank Rossavik (2007): Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde.