Tittel: I eventyret
Forfatter: Jørgen Alnæs
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen
Språk: Bokmål
ISBN: 9788204142764
Antall sider: 330

Det utgis ikke så enormt mange norske reiseskildringer hvert år, men dersom man teller opp antall utgivelser de siste hundre årene kommer man allikevel opp i et brukbart antall. Ved å analysere innholdet i norske reiseskildringer opp gjennom tidene, kan man dessuten lære mye om hvordan motivasjonen for å reise og nordmenns syn på omverdenen har utviklet seg. Det er nettopp dette Jørgen Alnæs har gjort med boken ”I eventyret”.

De første reiseskildringene omhandlet ofte ekspedisjoner som hadde et konkret mål som skulle oppnås. Eksempler på dette er Fridjof Nansens ”På ski over Grønland” og Roald Amundsens ”Sydpolen”, som begge var viktige for å bygge opp norsk nasjonalfølelse. I disse tilfellene var turen ikke noe mål i seg selv og ville egentlig være helt bortkastet om man faktisk ikke hadde nådd frem til målet.

På 1920 og 30-tallet, som var preget av voksende interesse for reiseskildringer, oppstod det imidlertid en helt annen reisefilosofi med den såkalte ”trampe-litteraturen”. Forfatterne skrev mer om egne følelser, forventning, spenning og utferdstrang. Samtidig er man mer opptatt å tilegne seg kunnskap om de nye landene og folkene. Mange av forfatterne er kritiske til den vestlige sivilisasjonen, og det ideelle synes å være å leve et slags landstrykerliv, et omflakkende liv uten fast jobb eller bolig. Den første som er inne på dette er P.B. Holte som i 1929 gav ut ”Trampeliv i troperne”. En annen viktig eksponent for denne filosofien er Erling Tambs som utgav flere bøker om sin jordomseiling og flukt fra dagliglivet hjemme i Norge hvor individets selvstendighet angivelig var kneblet.

Etter andre verdenskrig endret fokuset seg noe. ”Nå ble det i større grad noe som dro, og i mindre grad noe som dyttet”. Man ønsket å oppsøke de siste restene av andre kulturer som ikke var påvirket av det vestlige tankesettet. ”De reisende søkte å leve et liv som man i Norge hadde forlatt og mistet for alltid”. Typisk ønsket man å leve i ”paradiset” på en sydhavsøy, et liv som riktignok ikke alltid viste seg å svare til forventningene.

Fra 1970-tallet gjennomgikk reiselitteraturen en ny holdningsendring, hvor man igjen blir mer opptatt av målet. Mange lot seg inspirere av de gamle polfarerne, mens andre satte seg som mål å bestige vanskelige fjell. En vri er at målet gjerne skulle nås under spesielle betingelser for å gjøre reise mer interessant. Siden andre allerede har vært på sydpolen, må reisen gjøres ekstra vanskelig, for eksempel ved å gå helt alene slik som Erling Kagge.

Mange av de tidligste reiseskildringene var i følge Alnæs preget av et imperialistisk tankesett. Den vestlige kulturen var alle andre overlegen og det var nærmest en plikt å erobre og underlegge seg nye landområder. Bøker fra den tiden hadde typisk titler som ”Blant menneskeædere. Fire aars reise i Australien”. En av de mest groteske er ”Blant tropenes tigre og på vidda her hjemme” av Yngvar Martens, hvor forfatteren forteller om hvordan han fanger en indianer for å prøve ”å få ham såpass menneskelig at han kunne transporteres til Europa”. Denne boken utkom i 1932, altså lenge etter at slaveriet var avskaffet i Vesten. Hans Bull Brodtkorbs ”Efter elefanter og løver i Afrika” fra 1925 er om mulig enda verre. Han forteller åpent om hvordan han brukte innfødte som slaver på ekspedisjonene sine. Han ser ikke noe umoralsk i dette, men frykter allikevel kritikk fra ukyndige: ”En hvit mann kan ikke holde flere tusen ville og usiviliserte mennesker under disiplin uten å bruke hårdhet”.

Alnæs mener imidlertid å finne igjen det ”imperialistiske tankesettet” i nesten hver eneste reiseskildring som er utgitt. I enkelte tilfeller har han gode poenger, for eksempel når Thor Heyerdahl i ”På jakt etter paradiset” lar de innfødte på sydhavsøyen snakke gebrokkent på sitt eget språk, mens han selv snakker flytende(!). Andre ganger synes jeg ikke poengene hans treffer like godt. Jeg vil for eksempel hevde at det ofte kan være svært verdifullt å betrakte andre kulturer fra et vestlig ståsted og at dette ikke nødvendigvis er uttrykk for ”imperialisme”. Det er neppe alt som er fornuftig i fremmede kulturer, uansett hvor mye man legger godviljen til.

”I eventyret” er en veldig interessant og grundig gjennomarbeidet bok som alle med interesse for reiseskildringer vil ha stor glede av. Analysene til Alnæs er svært interessante og han har virkelig gjort en stor jobb med å samle sammen, skaffe seg oversikten over og trekke ut essensen av så mye materiale.