Tittel: Reisen til Cadillac
Forfatter: Andreas Viestad
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen
Språk: Bokmål
ISBN: 9788202239688
Antall sider: 264

Andreas Viestad beskriver seg selv som USA-entusiast. Han liker amerikansk populærkultur men er samtidig tilhenger av ”europeiske verdier”. Til tross for skepsis mot Bush-administasjonen på grunn av krigføringen i Afghanistan og Irak ser han med uro på den voksende anti-amerikanismen i Europa. Som han skriver selv: ”Jeg vil ikke at det skal være et enten-eller. Enten gæren stars-and-stripes-viftende amcarentusiast eller europeisk fundamentalist.[…] En slik polarisering av verden kan umulig ha et lykkelig utfall” (s. 23).

Gradvis får han idéen om at han skal kjøre gjennom Europa i sin Cadillac deVille Sedan 1969-modell (et monster av en amerikansk bil). ”Jeg vil introdusere cadillacen for Europa, og Europa for cadillacen.[…] I en måneds tid vil jeg dyrke reisen og tiden den tar, oppsøke opplevelsen og erindringene reisen bringer tilbake. Skje hva som måtte skje.” (s. 24)

Dette er altså utgangspunktet for boken ”Reisen til Cadillac”, som beskriver Viestads kjøretur mellom Kiel i Tyskland og Cadillac i Sør-Frankrike. La meg like godt slå fast med en gang at betraktet som reiseskildring er boken usedvanlig tynn. Hele turen foregår uten spesiell dramatikk underveis, hvilket forsåvidt også var å vente. Det skal tross alt godt gjøres å dumpe bort i altfor mye trøbbel på en kjøretur gjennom Tyskland og Frankrike, cadillac eller ikke cadillac.

Til tross for dette er boken faktisk på mange måter interessant. For det første er Viestad meget dyktig til å skrive. Språkføringen er lett og lekende slik at boken er en fornøyelse å lese. Viestad er dessuten innom mange interessante steder og har mye å fortelle. I Frankfurt reflekterer han over at det meste av ”gamlebyen” egentlig er rekonstruksjoner og er mye nyere enn mange av de moderne bygningene. I Verdun får vi høre om skyttergravskrigen under 1. Verdenskrig. Den franske byen Nimes viser seg å være hjemstedet for olabuksen, som vanligvis oppfattes som et tvers igjennom amerikansk produkt. Det hersker ingen tvil om at Viestad har gjort grundig research i forkant av boken og at det vil være mye nytt å lære for de fleste lesere.

Viestad gjør et mislykket forsøk på å få i stand et intervju med den tyske filosofen Jürgen Habermas. Selv om han ikke lykkes er akkurat dette kapitlet fornøyelig lesning. Han har mer hell i å få audiens hos den franske anti-globaliseringsaktivisten José Bové, uten at Viestad virker spesielt imponert over hva han har å fortelle.

Til tross for en rekke anekdoter og litt sammenligning mellom europeere og amerikanere, så blir jeg egentlig ikke så mye klokere på forskjellen av denne boken. Viestad har imidlertid et interessant poeng om at amerikaner er ett meget omfattende begrep slik at nesten hvem som helst kan bli amerikaner ved å bli født i USA eller erklære seg som amerikaner. Tyskerne er derimot forbundet gjennom ”rase” og”blod”. ”En ungarer som kunne vise til at bestefaren hadde snakket tysk, hadde lettere for å få statsborgerskap enn en tyrker som hadde bodd i Frankfurt hele sitt liv” (s.57).

I Hamburg gjør Viestad et forgjeves forsøk på å spise en ”ekte hamburger”. Dessverre har han ”bedre ting fore” enn å besøke Hamburgs kanskje mest kjente attraksjon, fornøyelsesdistriktet rundt Reeperbahn. Her går han imidlertid glipp av en ypperlig mulighet til å reflektere over paradokset at i ”Land of the free” er prostitusjon forbudt i nesten samtlige delstater, mens denne virksomheten betraktes som helt legitim i de fleste europeiske land. På andre områder (gambling, salg av alkohol/narkotika, fartsgrenser etc) synes også mange land i Europa å ligge nærmere idealet om ”frihet for enkeltindividet” enn USA og det hadde vært interessant med noen kvalifiserte betraktninger rundt dette.

Viestad treffer forøvrig stadig vekk tyskere som kommenterer cadillacens bensinforbruk med utsagnet ”es drinkt viel”. Det er i grunnen litt overraskende at de ikke heller sier ”es trinkt viel”, som det faktisk heter på tysk.

Med ”Reisen til Cadillac” har Andreas Viestad vist at dyktig forfatterskap kan veie opp for mangelen på dramatisk innhold i en reiseskildring. Som lett underholdning er boken en fornøyelse å lese.