Tittel: Lyden av de andre som bor her
Forfatter: Solveig Moen Rusten (debutant)
Utgitt: 2008
ISBN: 9788248908296
Språk: Bokmål
Sider: 152
Forlag: Kagge

Handlingen i denne romanen er todelt, annethvert kapittel handler om en eldre mann som har mistet kona si og et yngre samboerpar som har knute på tråden. Mannen i forholdet har vært på ferie alene og levd på kreditt, nå funderer han på hvordan han skal klare å betale tilbake Visa-gjelden. Snart har han et større problem: Samboeren kommer ikke hjem.

Ensomhet
Ensomhet og kommunikasjonsproblemer er åpenbare tema samtidig som ”løsningen” romanen taler for, blir avslørt litt vel tidlig i handlingen. Enkemannen Henrik lager en liste over grunner for at han er i live, og fører først opp følgende punkt: At jeg fortsatt kan høre lydene av de andre som bor her. Tittelen blir gjentatt flere ganger, og selv om den kunne vært poetisk, blir den noe anmassende etter hvert.

Henrik føler sorg og savn i møtet med alle tingene som overlevde kona. Det tårner seg opp med ting, det blir uutholdelig å være i leiligheten alene. Denne følelsen formidler forfatteren på en fin og overbevisende måte. Sammen med nabokona bygger han en ny vegg i stua som alle disse tingene blir plassert bak. Ikke overraskende blir denne nabokona viktig i Henriks ”tilbakevending til livet”.

Punktering
I begynnelsen virker samboerparet å ha ganske alminnelige problemer, men etter hvert blir det alvorligere. Det yngre paret er kanskje ikke så unge allikevel, de har vært gjennom noen aborter og det har vært mye alkohol med i bildet. Det er fint at handlingen går dypere og overrasker på denne måten. Likevel punkterer handlingen på slutten etter mitt syn. I et forsøk på å innfri gjelden sin setter mannen i gang et fjollete og ”sprøtt” prosjekt, og avslutningen verken løfter eller avslutter romanen på skikkelig vis. De to mannlige hovedkarakterene møtes og slik samkjøres parallellhandlingene; mer er det ikke.

Flere ganger under lesningen ble jeg usikker når et kapittel begynte med ”Han” – hvilken av dem var det? Man skulle tro at det var et smart grep for å peke på forbindelseslinjene mellom de to mannlige karakterene, men avslutningen kveler alle spekulasjoner av denne typen.

Blanklinjer
En annen ting er at romanen er preget av pauser som er unødvendige. Avsnittene er delt opp med blanklinjer i stedet for med innrykk, og kapitlene er mange og korte. Man blir tvunget til å ta lange pauser i lesningen uten at man egentlig blir gitt noe å fundere på i disse tenkepausene. Jeg skulle gjerne lest denne teksten i ”vanlig oppsett” med innrykk, kanskje hadde jeg ikke forventet så tungt tankegods av den da?

Rusten er god på beskrivelser av følelser og evner å skrive frem karakterer vi tror på. Men avslutningen og alle disse blanklinjene er malplasserte, kunne kanskje redaktøren ha gjort noe med det?