OFFA er ei samling med 22 forteljingar som alle har ei eller annan tilknyting til ei lita �y utanfor �lesund. Me flytter oss fram og attende i tid, og hovudkarakterane er b�de innbyggarar og utflyttarar. Dette er eit smart grep som verker samlande p� teksten, og gjer at lesaren heile tida er p� utkikk etter den r�de tr�den: Kva er det som karakteriserar desse �ybuarane?
Uff a meg!
Offa er eit uttrykk som (eg trur) tyder noko slikt som �uff a meg� eller ��, nei!� I den fyrste forteljinga blir uttrykket brukt n�r lastebilsj�f�r Willy-Andr� s�ker � sette ny fartsrekord rundt �ya. Kl�tsjen ryk og gassen heng seg opp, og Joggaren som nett har sprunge rundt �ya i rekordfart, blir meia ned.
�Joggaren hadde kasta seg til side ved ein stolpe og Willy-Andr� kjente ein liten dump d� han passerte. Offa.�
Denne svarte og knappe humoren s�rmerkjer teksten, og er med p� � gjere kvardagsepisodane som forteljingane gjerne beskriv, meir underhaldande.
For det er kl�rt at med s� mange forteljingar p� s� f� sider, er det ikkje lagt opp til noko dybdedykk i korkje karakterar eller situasjonar. Karakterane blir temmeleg karikerte etter kvart, noko ogs� namna deira indikerar: Ferje-Petter, Taxi-Arne, Sladre-Guri og Fitte-Per med fleire. Det kan verke ironisk, men slik er det jo ofte i sm� samfunn: Innbyggarane omg�s heile tida og burde ha nyanserte bilete av kvarandre, men fell heller inn i fastsette roller. Tidene endrar seg, det er verre med menneska, seier ein kar i ei av forteljingane. Det kan vere med p� � forklare kvifor nokre flytter fr� �ya for godt, men ogs� at det kan bli litt keisamt � lese om �ybuarane i lengda.
�ya er ikkje universell
Etter kvart er det som om nokon sit og fortel �gode historier� utan stans: Har du h�yrd om d� K�re slo Alexander i ferjehockey, har du h�yrd om d� den fyrste negeren kom til �ya, har du h�yrd om ... Forfattaren underhaldar, sleng ut nokre sleivspark og onelinearar, men gir oss lite � tenkje p�. Meir enn nok for ei debutbok vil sikkert mange meine, men tar ein utgangspunkt i lesaren, kan det vere greitt at han er f�rebudd p� dette.
Det heller ikkje slik at det lokale automatisk blir universelt, slik som baksideteksten p� boka lovar oss. Det er i alle h�ve fleire forhold som eg ikkje fullt ut forst�r, til d�mes kvifor det er tradisjon � spandere J�germeister p� Tyskerungen viss ein treff han ute p� byen, alt st�ket rundt den nye brua og forholdet til kj�pmannen og presten. Eg trur at viss ein sj�lve er oppvaksen p� ei lita �y, som gjerne ligg p� Vestlandet, vil ein kjenne seg att og le seg skakk av situasjonar og kommentarar som g�r meg hus forbi. Men dette har vel strengt tatt forfattaren �tvara lesarane om allereie i tittelen.
Postludium
Samlinga blir runda av med �Postludium� som er ein r�rande og sv�rt fin forteljing om Ferje-Petter rett f�r han d�yr. Ferje-Petter har forsona seg med livet som det blei og ser p� omgivnaden med eit mildt blikk som gir lesaren ein smak av kvifor folk blir p� �ya: �Heilt ute p� piren blafra det i ein plastpose fr� Spaceworld, full av sl�yd sm�sei. Han fekk auge p� ein stim med sm�fisk som forsvann under kaia. Nokre sj�stjerner klamra seg til dei tjukke stolpane og Ferje-Petter var sikker p� at det m� ha vore kr�kebollerekord i �r.�
Han nikkar eit siste farvel og g�r ombord i ferja f�r han fell i bakken. Dette er d�den i pakt med naturen som fleire vestlendingar har skrive om, og f�r meg til � �nskje at forfattaren ikkje berre fokuserar p� dei s�kalla gode historiene i si neste bok.