Tittel: Fordømte Leeds
Forfatter: David Peace
Oversetter: Tom Thorsteinsen
Utgitt: 2007
Forlag: Libretto
Språk: Bokmål
ISBN: 9788278861684
Antall sider: 383

Den avdøde fotball-legenden Brian Clough (1935-2004) er nok mest kjent for sin tid som manager i Derby County og Nottingham Forest. Blant annet klarte han mesterstykket å vinne serievinnercupen (Champions League) to år på rad (1979 og 1980) med Forest. Det mange kanskje ikke husker er at Brian Clough også tilbrakte 44 dager som manager for Leeds United. Romanen ”Fordømte Leeds” av David Peace handler om nettopp disse dagene.

Boken er bygget opp nesten som en dagbok fra tiden i Leeds. Vi går gjennom alle de 44 dagene og får samtidig tilbakeblikk på hans karriere før tiden i Leeds. Selv om boken bygger på virkelige hendelser, er det altså en roman. Peace har imidlertid åpenbart gjort et veldig grundig forarbeid slik at det hele virker svært troverdig og realistisk.

Under legendariske Don Revie hadde fotballklubben Leeds United i perioden 1961-74 sin store glansperiode, blant annet med to ligatitler. Clough hatet imidlertid både Leeds og Revie dypt og inderlig, blant annet fordi han mente at laget hadde en kynisk spillestil og benyttet seg av tjuvtriks. Under sitt første møte med Leeds-spillerne legger han ikke skjul på følelsene sine (s. 37):

Dere har kanskje vunnet alt som kan vinnes her i landet og en del ute i Europa også. Men for min del kan dere like gjerne hive alle medaljene og landslagsdraktene og pokalene i den største søppeldunken dere finner, for dere har ikke vunnet en eneste av dem på skikkelig vis. Dere har vunnet alt gjennom juks og faenskap på banen.

Videre setter han i gang med å hogge opp og brenne det gamle skrivebordet til Don Revie for å slette alle spor av den tidligere managerens innflytelse. Ikke overraskende skjærer det seg dermed fullstendig mellom Clough og Leeds-spillerne, som stadig er lojale mot sin tidligere manager. De kommuniserer snaut i det hele tatt og Clough nøyer seg med å ta ut laget, men gir ingen beskjeder om taktikk eller spillestil. Dette står i skarp kontrast til den voldsomme lagmoralen og de grundige forberedelsene under Don Revie. Clough er sjokkert over å få høre at Leeds har samlet mapper med informasjon om alle dommerne slik at de på forhånd skal kunne vite hva ”man kan slippe unna med”.

Innimellom ”dagboksnotatene” får vi tilbakeblikk på Clough sin tidligere karriere før han kom til Leeds, særlig tiden hans i Derby. Dette er skrevet fra et andrepersonsperspektiv, noe som er svært uvanlig i bøker, men som i dette tilfellet fungerer bra ved at det understreker Cloughs paranoide tankesett.

Brian Clough fremstår på mange måter som en idiot i denne boken. Hans negative sider kommer veldig klart frem, og det virker nesten ufattelig at Leeds-styret kunne finne på å ansette denne mannen. Etter 44 dager, med kun en seier på seks kamper og en 17. plass på tabellen, får han da også sparken. Men noe positivt må det allikevel ha vært med en manager som vinner ligaen med både Derby og Nottingham Forest (og deretter serievinnercupen to ganger). Derby-spillerne var dessuten villige til å gå til streik for å få ham gjeninnsatt som manager etter at han hadde fått sparken der på grunn av uenigheter med styreformannen.

I tillegg til å være en historie om personen Clough er boken også en historie om fotballmiljøet på 70-tallet. Følgende sitat skulle vel gjøre klart at det har skjedd mye når det gjelder betydningen av sunn livsstil for fotballspillere siden den tid:

De [spillerne] sitter der i sine beste søndagsantrekk, røyker og sturer, hvisker seg i mellom og venter på meg, med sine pocketbøker og kortstokker. Jeg ber Sniffer om å flytte seg, slik at jeg kan jeg få sitte ved siden av Bremner nok en gang. Billy himler med øynene og tenner seg nok en røyk.

Uansett om boken muligens gir et fordreid bilde av Clough, så er det en svært original fotballroman som alle med den minste interesse for engelsk fotball vil ha stor glede av å lese.