Tittel: Botferdighetens tyranni
Forfatter: Pascal Bruckner
Oversetter: Eva-Marie Lund
Sider: 226
ISBN: 9788291614557
Forlag: Arneberg Forlag

Det slår Pascal Bruckner fast i sin siste bok, Botferdighetens tyranni. Han kaster en brannfakkel inn i noen av vår tids største debatter; integrering, islamsk fundamentalisme, krigen mot terror, Midtøsten, you name it. Og dét uten noe ønske om politisk korrekthet.

Pascal Bruckner representerer den nye generasjonen av de såkalte noveaux philosophes, en gruppe tenkere som på 70-tallet tok avstand fra marxismens dominans i det intellektuelle Frankrike. I dag har multikulturalismen tatt over som skyteskive. Filosof, samfunnsdebattant og romanforfatter Brucker har de siste årene gått til angrep på det han mener er Europas manglende evne til å forsvare egne verdier i møte med andre. I følge Bruckner lider Europa under dårlig samvittighet ovenfor resten av verden; en skyldfølelse som gjør oss ute av stand til å takle problemer vi står ovenfor i dag, nasjonalt og internasjonalt. Ved å konstant minne oss selv og alle andre på Europas historiske ugjerninger underminerer vi ikke bare den positive utviklingen på kontinentet, vi setter oss selv i sentrum for utviklingen i resten av verden. Den kritiske ånd har gjort oss til selvhatere som slukøret tar i mot all kritikk, trygler om tilgivelse og frenetisk prøver å gjøre opp for fortiden, hevder Bruckner i Botferdighetens tyrranni, som nå kommer på norsk..

Det selvsentrerte selvhatet
Hvor kommer så dette selvhatet fra? Forbrytelser begått i kolonialismens, slavehandelens, nazismens og kommunismens navn har gitt Europa brennmerker som ikke vil forsvinne. Og i følge Bruckner er det europeere selv som tviholder på denne arvesynden for å unngå å miste sin posisjon i en verden hvor ingen lenger egentlig bryr seg om Europa. Bruckner kritiserer særlig venstresiden for sin blindhet i møte med resten av verden. ”Antikolonialisme blir et substitutt for marxismen for hele den delen av venstresiden som ikke lenger forstår seg på verden”, hevder han. For å ta avstand fra europeisk historie og amerikansk nåtid sympatiserer venstresiden med religiøse fundamentalister i Midtøsten, geriljasoldater i Sør-Amerika eller hva det skal være, så lenge det representerer et alternativ til Vesten. Det de samtidig gjør er å underminere verdier de selv representerer, slik som demokrati, likestilling og menneskerettigheter.

Det feige Europa
Resultatet er et lammet Europa, som livredd for å gjenta sine forgjengeres feil, prøver å gjøre opp for seg ved å skygge unna internasjonale konflikter. Et interessant resonnement i boken handler om opphavet til den europeiske anti-amerikanismen og Palestina-sympatien. I følge Brucker handler begge deler om skyldfølelse. Europeere vender seg bort fra amerikansk imperialisme for å gjøre opp for sin egen imperialistiske fortid. Det gir muligheten til å gå i allianse med de tidligere koloniserte kontinentene. Støtten til Palestina stammer fra Europas skyldfølelse etter holocaust. Ved å kunne bevise at staten Israel selv begår grusomheter mot svakere parter blir det lettere for Europa å bære skammen for sin passitivitet ovenfor den tyske jødeforfølgelsen. For Brucker blir dette nok et eksempel på at selvopptattheten lammer Europa som internasjonal aktør.

”Europa tror ikke lenger på det onde, hun kjenner bare til misforståelser som kan løses ved avtaler. Hun liker ikke Historien heller; den er et eneste stort mareritt, et minelagt område (...). Og siden historien går sin gang uten oss, overlater Den gamle verden til andre å ta grep, for så å kritisere dem voldsomt for å være gammeldagse”

Multikulturalisme som apartheid
Selvhatet gjør Europa konfliktsky også på hjemmebane. I dette argumentet viser Bruckner seg fra sitt mest ekstreme og mest usaklige. Han mener det føres en helt feilslått integreringspolitikk, og går så langt som til å påstå at multikulturalisme er en ny form for apartheid. Han mener redselen for å overkjøre andre kulturer gjør at Europa behandler sine innvandrere som annenrangs mennesker. I stedet for å integrere dem og gi dem den friheten de oppsøkte Europa for, fortsetter vi å definere innvandrerne og deres barn utifra irrelevante begreper om etnisitet og rase. Under dekke av å akseptere kulturelle og religiøse forskjeller blir innvandreren fratatt retten til å bli behandlet som et individ og gjøres istedet til representant for en folkegruppe. ”Ønsker de å bli hos oss, må vi gjøre virkelige europeere av dem.”, påstår Bruckner.

Ensidig, usaklig og leseverdig
En svakhet ved boken er mangelen på løsninger på det Bruckner anser som Europas problem. Han anbefaler sterkere bånd til USA, fordi han mener USA går til handling for å forsvare de verdiene Europa snakker varmt om. I tillegg trengs det en dyrking av europeiske helter, for å styrke selvfølelsen på det slukørede kontinenet. Men dét er omtrent det han kommer med av løsninger. Hvis man vil er det i det hele tatt mye i boken man kan la seg irritere over; blant annet usakligheter og ensidige fremstillinger. Bruckner tar null høyde for ulikheter innad i Europa og står ikke av veien for formuleringer som ”gjørmehullet Elfenbenskysten” eller ”Europa, planetens moralske kompass.” Likevel må jeg innrømme at det er deilig å lese en bok av en som er så grunnleggende enig med seg selv. Bruckner prøver ikke å bli likt, han prøver knapt nok å være nyansert. Dersom du, som meg, ikke kjøper hele argumentasjonen får boken deg likevel til å tenke. Det blir som en konstant kamp mellom forfatter og leser, hvor man for hver argumentasjonsrekke utvikler egne motargumenter. Og Pascal Bruckner er en sparrepartner å bryne seg på.