Tittel: Prosessen
Forfatter: Gerd-Liv Valla
Sider: 306
ISBN: 9788202275525
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen

Da tidligere LO-leder Gerd-Liv-Liv Valla skulle skrive historien om hva som egentlig skjedde da hun måtte gå av efter påstander om å ha mobbet en medarbeider (Ingunn Yssen), kalte hun boken for Prosessen.

Navnet kan forstås på to måter; som en henvisning til Franz Kafkas mest kjente bok, eller som en helt ordinær betegnelse på et hendelsesforløp over en begrenset periode relatert til en hendelse, en organisasjon, eller en gruppe personer. Til forskjell fra Kafkas hovedperson Josef K kjente Valla både anklagene mot seg, og sin(e) anklager(e). Jeg er likevel ikke i tvil om at det er assosiasjonen til Josef K Valla ønsker at leserne av boken skal få; for som Josef K opplevet Valla seg som stilt utenfor rettsstatens grunnleggende prinsipper. At man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Muligheten til å forsvare seg, føre vitner, argumentere mot anklagene, kryssforhøre vitner osv. Det er dette som preger bokens omtale av Fougner-utvalgets arbeidsform og sluttrapport.

Boken som utkom i oktober 2007 er skrevet i dagboksform – nærmest telegramstil, og starter med at hun mottar Ingunn Yssens oppsigelsesbrev 10. januar, dagen før VG ryddet forsiden for historien. Leseren får vite hva som skjer dag for dag, om samtaler Valla har med sine LO-medarbeidere – deriblant LOs advokat Håkon Bleken, sms’er og tlf-samtaler hun får, drapstrusselen hun mottar, som gjør at hun hele den dramatiske perioden må leve med beskyttelse fra politiets livvakttjeneste.

Gerd-Liv Valla var LOs første kvinnelige leder, den første leder med bakgrunn i offentlig sektor og den første akademiker som ledet landets største arbeidstakerorganisasjon. I god tid før 2005-valget startet LO ”den lange marsjen” mot regjeringsskiftet og dannelsen av en rødgrønn regjering. Valla tar sin del av æren. Jens Stoltenbergs reformvennlige regjering i 200/01 mistet støtten fra LO, og tapte stort. Ap og LO fant sammen igjen, og dro lasset frem mot valgseier og regjeringsskifte. Men Valla og LO ville ha uttelling i form av seire, som hun kunne vise frem for sine medlemmer. Samfunnet skulle endres, i den retningen LO ville. Valla tok ikke mye for å refse både statsråder og statsminister i full offentlighet.

Valla og Yssen er dypt uenige om hva Valla/Yssen-saken egentlig handler om. Yssen mener seg mobbet av Valla, blant annet på grunn av at hun ble gravid. Valla på sin side mener at Yssen ikke behersket jobben som internasjonal leder i LO. Valla fører en rekke vitner for sitt syn, i form av samtaler, uttalelser, sms’er etc. fra personer i LO-systemet.

Valla er sterkt kritisk til at en enstemmig valgt leder av landets største organisasjon for arbeidstagere kan bli fjernet uten at det skjer efter ryddige, demokratiske prosesser – men i stedet på grunn av enkeltaktører med sin egen agenda. Valla spekulerer i om hun ble for mektig, og for dristig. Blant dem hun mener bidro til å felle henne, er Fellesforbundets Kjell Bjørndalen, også medlem i Aps sentralstyre. I tillegg skal SV’eren Kjell Østvold ha skiftet syn – og gått sammen med hennes motstandere. Kan regjeringens to sosialdemokratiske partier ha hatt felles interesse av å få fjernet en LO-leder som satte LOs interesser foran den samlede venstresidens?

Valla utleverer tidligere medarbeidere og allierte som hun mener enten hadde en skjult agenda, eller som ikke klarte å stå imot den tsunamien av oppslag i media som oppstod efter Yssens anklager. Folk som først hadde støttet hennes versjon om Yssens manglende evner til å utføre sin jobb, løp nærmest i flokk for å vitne i ren bekjennelsesstil for Fougner-utvalget. Det var ikke behov for fysisk tortur her. Så hverken paralleller til inkvisisjonen eller Moskva-prosessene passer. Men i våre dager har kanskje den psykiske torturen mediestormer kan oppfattes som, erstattet tidligere tiders tommeskruer og lignende remedier.

Sluttkapitlene er mer reflekterende, og hendelsene plasseres inn i en større sammenheng. Men først og fremst er det innholdet i Fougner-rapporten, og psykiaternes rolle i utvalgets arbeid, hun slakter. Med god hjelp av personer som ikke nødvendigvis står på hennes banehalvdel politisk.

Gerd-Liv Valla vurderer naturligvis om hun kunne ha gjort noe annerledes (les ikke trukket seg som LO-leder). Hun kunne forlangt ekstraordinær kongress i LO, forlangt at LOs advokat skulle redegjøre for sine anførsler mot mobbe-påstanden etc. Bleken er altså LOs advokat, og det var som LO-leder og arbeidsgiver/sjef at Valla ble anklaget for mobbing. Men Valla hevder hun ville skåne LO, organisasjonens ansatte og medlemmer, seg selv og sin familie for det sirkuset som ville fortsatt. Og hun er langt fra sikker på at LOs kongress ville avsatt henne.

Gerd-Liv Valla var ekskommunisten som både ble justisminister og LO-leder, som bidro til en historisk regjeringsdannelse – og som ble felt av noe så lite heroisk som anklager om mobbing av en ansatt. Dette er naturligvis ikke den endelige sannheten om hva som skjedde da LOs første leder som var kvinne, akademiker og fra offentlig sektor måtte gå av. Det er allerede kommet en bok til. Men denne boken er Vallas versjon. Uansett hva man måtte mene om henne som person, og om hennes standpunkter, fortjener naturligvis hun også å bli hørt.