Tittel: Einar Førde. Ein Biografi
Forfatter: Tor Obrestad
Sider: 233
ISBN: 9788252169720
Utgitt: 2007
Forlag: Det Norske Samlaget

Einar Førde (1943 – 2004) var en ener hele livet, men nådde aldri helt til topps. I fjor kom det ut to biografier om ham samtidig. Ja, omtrent på samme dag. Det var enken Synnøve Nymo som ba Einar Førdes venn, forfatteren Tor Obrestad om å skrive den ene. Han kalte den rett og slett ”Einar Førde Ein biografi”. Den andre, den uautoriserte, var skrevet av journalist Frank Rossavik, er tidligere anmeldt her på Bokavisen.

La det være sagt, Obrestad har ikke skrevet noen dårlig biografi. Boken følger biografienes vanlige spor; kronologisk og tematisk inndelt. Barndom/ungdom/utdannelse. Politisk virke og karriere. Kringkastingssjef. Og slutten, med kreftsykdom, og fast spalte i Bergens Tidende.

Obrestads fordeler
Obrestad har hatt tilgang til Førdes eget arkiv. Han skriver lite om hvor omfattende arkivet er, kun at Førde ikke var noen utpreget brevskriver. Noen brev er sitert, for å dokumentere hva Førde mente om situasjonen i Ap på ulike tidspunkt, om forholdet til spiondømte Arne Treholt, og bl.a om synet på atomvåpen- og alliansepolitikken. Jeg tviler på om de få utdragene som er presentert betyr noe fra eller til for hva leseren får vite om Førde. Kanskje med unntak av forholdet til Arne Treholt. Forfatteren har også hatt eksklusiv tilgang til noen av Førdes nærmeste venner, som Bjørn Hansen og Svein Larsen. Også Arne Treholt har stilt opp. For alle som vil høre.

Bokens svakhet
Det er alltid en utfordring når man skal skrive om livet til en venn, på oppdrag fra vennens ektefelle (eller noen annen nærstående). Hvor åpen og direkte kan man være? Hvor mye kan man egentlig avsløre? Obrestad holder seg trygt innenfor biografigenrens skrevne og uskrevne lover. Det brytes ingen ny mark med denne biografien, til tross for materialet. Men det gjorde derimot Rossavik – om samme objekt og med samme materiale (Førdes liv og levnet).

Nettopp at to biografier om samme person kan gi så ulikt resultat, så forskjellig nerve og driv, viser hvor stor utfordring det er å mangle distanse til objektet. Obrestad forsøker riktignok å skape distanse til sitt objekt, ved å påpeke at til tross for omtalt vennskap (som han selv beskriver innledningsvis) så var han ingen husvenn. Det koster ham naturligvis lite å være åpen både om vennskapet og oppdraget. Begge deler ville blitt omtalt likevel.

Obrestad har bakgrunn fra AKP, men skriver at i Førdes Ap var det ”ein slags indre kustus som gjekk mykje djupare enn det eg nokon gong opplevde i m-l-rørsla.” I mine øyne en nokså kuriøs sammenligning mellom et parti i den demokratiske arbeiderbevegelsen og et leninistisk eliteparti.

Det er vel kjent at Rossavik omtaler Einar Førdes utenomekteskapelige forhold til sin parti- og stortingskollega Gunn Vigdis Olsen-Hagen. Men hvordan omtaler så Obrestad det samme forholdet?

Mellom s. 128 og 129 er det samlet noen bilder. Et av dem har teksten ”To republikanarar, og nære på alle måtar, Gunn Vigdis Olsen-Hagen og Einar Førde.” Formuleringen åpner for spekulasjoner. På side 164 og 165 omtales deres kollegiale og vennskapelige forhold. Bl.a at Olsen-Hagen som følge av kreftsykdommen ble liggende mye alene på hybelen, og mistet kontakten med sitt nettverk. ”Den einaste som regelmessig besøkte henne, var Einar Førde. Han engasjerte seg sterkt i dei praktiske sakene i samband med gravferda hennar,” og ”Førde var med og bar kista. Jo Benkow sa etter gravferda at han aldri skulle ha trudd av han ville oppleva at Einar Førde skulle gråta som et barn.”

Kanskje kunne en leser tolke det hele dit hen at de var nære venner, og at en parlamentarisk leder i noen tilfeller vil være så sterkt tilstede i noe som ellers ville være et utpreget ansvar for de nærmeste i familien. Men koblet til billedteksten åpner Obrestad for spekulasjoner. Rossavik er åpen om deres kjærlighetsforhold, men setter det også inn i en politisk og organisatorisk ramme i Ap. Dermed hører det hjemme i biografien. Men altså ikke hos Obrestad. Bare i omtalen ”nære på alle måtar”.

Jevnt, men uten nerve
Obrestads biografi flyter jevnt fremover, i takt med Førdes liv. Stadig nye høyder erobres, enten det er i kameratflokken, på Eidsvoll landsgymnas, på idrettsbanen, eller i politikken. Førdes liv og karriere var interessant og imponerende, så det skal godt gjøres å ikke klare å engasjere leseren i å vite hva som skjedde bak kulissene. Ønsket om å finne ut hvordan Førde egentlig var, burde være drivkraft nok for leseren. Men man sitrer ikke av spenning når man blar om til nye sider i Førdes liv. For konfliktene, sakene, og de mellommenneskelige relasjonene skildres ikke på noen direkte engasjerende måte. Unntaket er forholdet til Arne Treholt. Nettopp den nerven Rossaviks bok har, den mangler altså hos Obrestad. Ikke det at boken er dårlig, men den skaper ikke samme engasjement. Hadde jeg kun lest denne boken om Førde, ville jeg ikke tapt noe. Men ved å lese begge bøkene om samme mann er det åpenbart hvilken jeg ville anbefalt videre.

Forholdet til Treholt
er temaet som boken preges av, og som gjør den verdt å lese. Førde ble aldri ferdig med ”gåten Treholt”. De var sammen på venstresiden i Ap, sammen i Dagsavisen, og var venner. Så gode venner at de var hverandres forlovere (i første bryllup). Mens Førde gikk gradene i Ap, og havnet i partiet sentrum (politisk og organisatorisk), forble Treholt en outsider. Deltagende i hoffet rundt Jens Evensen (havrettsminister på 1970-tallet), også en outsider i Ap. At Treholt ble arrestert, og siden dømt, for spionasje var et sjokk, ikke minst for vennen Einar Førde. Også her mangler Obrestad distanse, idet han mer unnskylder enn forklarer hvorfor Førde ikke havnet i samme uføre som Treholt. Førde var ikke egentlig på venstresiden i Ap, men måtte innta disse standpunktene for å komme opp og frem. Han ble vernet av den grå eminensen (både i Ap og e-tjenesten) Trond Johansen, som gav gode råd om hvordan Førde skulle opptre overfor østblokk-diplomater – og norsk e-tjeneste. Det kan godt hende Obrestads forklaring holder vann, men det kan leses som mer enn en teori. Slike posthume vennetjenester kunne nok Førde klart seg uten.

Statsråd i regnbuekoalisjonen
Til tross for en meget imponerende politisk karriere var Einar Førde statsråd i bare to år; som kirke- og undervisningsminister fra 8. oktober 1979 og til Willochregjeringen overtok i oktober 1981. Førde kom inn i departementet efter at de store skolereformene var gjennomført. Derfor står det også lite om hva han utrettet på dette området. Det er kirkedelen av hans statsrådskarriere som får mest plass. Efter ett år som statsråd la han frem en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kirke. Man kan nesten si at det går en linje fra Einar Førde til Trond Giske. De har begge bidratt sterkt til at statskirkeordningen består. Der Trond Giske bidrar til å fjerne statens kontroll over kirkens utnevnelse av biskoper og proster, sørget Førde for å manøvrere til fordel for den mer liberale del av statskirken. Han måtte håndtere vanskelige personalsaker, som også kom til å prege kirken på det teologiske området. Abortmotstanderen Børre Knudsen mistet kappe og krave, mens Helge Hognestad ble utnevnt til kapellan i Høvik menighet i Bærum.

Hva mangler i fremstillingen av Førdes statsrådstid? Jo, hvorfor regjeringen til Oddvar Nordli ble så sterkt omdannet i 1979. Nordli avløste Bratteli i 1976, og berget så vidt flertallet ved valget året efter. Forholdet mellom Ap og SV ble normalisert, mens Høyre var på fremmarsj. At det var noe utpreget ønske i folket om å fortsette Aps politikk, har vel knapt forfatteren belegg for å påstå. Det var dette valget som ble avgjort av en bortkommet postsekk med 50 stemmer, som berget Hanna Kvanmos SV-mandat fra Nordland, og dermed Ap-regjeringens videre liv.

Både politisk og på andre måter slet Nordli og hans mannskap utover i perioden. Politisk ved at motkonjunkturpolitikken ikke virket, og for regjeringens samhold og offensiv var det de stadige lekkasjene som skapte problemer og misstemning. Endringene i regjeringen skulle motvirke dette, og sammensetningen skulle speile hele mangfoldet i arbeiderbevegelsen. Hvorfor reflekterer Obrestad så lite over denne siden ved utnevnelsen av Førde, og over Førdes oppfatning av Aps krise, og av problemene regjeringen han var med i, slet med?

Som statsråd opplevet Førde skiftet fra Nordli til Gro som regjeringssjef, og fra Reiulf Steen til Gro som partileder. I 1981 satte Gro og Førde i gang en ideologisk loftsrydding i Ap, som ikke kunne settes ut i livet umiddelbart. 5 år i opposisjon gav ikke rom for annet enn tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Det var først på landsmøtet i 1987 at Førde og Gro, nå med Jagland som partisekretær, kunne fortsette den ideologiske moderniseringen av partiet.

Kringkastingssjefen
På midten av 1980-tallet begynte Førde å gå lei av politikken. Han hadde nådd så langt han kunne i Ap. Da statsminister Kåre Willoch i 1985 advarte mot ”utenriksminister Førde” måtte Gro Harlem Brundtland forsikre offentlig at Einar Førde ikke ville bli utenriksminister om Ap vant valget. Førde og Gro hadde vært et utmerket lederskap for Ap siden 1981, men han kunne ikke nå til topps. I stedet ble han kringkastingssjef. Og Willoch kan ha bidratt til at NRK beholdt den dominerende posisjonen som statskringkaster til tross for at hans egen regjering sørget for at monopolet forsvant. For Einar Førde endevendte NRK, og bidro til å styrke NRK som institusjon. Kapittelet om Førde som kringkastingssjef er også et av bokens bedre.

Små og store merkestener
At han gjorde NRK i stand til å beholde sin stilling og omstille seg til konkurranse, og modernisering av Ap er blant de store merkestener efter Einar Førde. Av de mindre (kjente) er at han sørget for finansiering av lokale til Det norske teatret, og at han både som statsråd og som kringkastingssjef gjorde sitt til å styrke den offentlige rammen rundt samisk kultur – ved å berge Sameradioen, og etablere et NRK-kontor i Karasjok. I et skriv til statsministeren tok han initiativ til en mer aktiv samepolitikk, kun en uke efter at han var utnevnt til statsråd. Førdes interesse for hester og hestesport bidro til at Norsk Rikstoto ble lagt til Hamar, efter en klassisk hestehandel med statsministeren for å sikre arbeidsplasser i mjøsbygdene. Nordlis hjemtrakter.

Familien – og slutten
Av de beste – og sterkeste – kapitlene i Obrestads biografi er de som handler om familiemannen Einar Førde. Medias (Se og Hør) jakt på hans barn fra første ekteskap kan bare legges på toppen av alt som er avslørt rundt ukebladets metoder det siste året. Førdes sønn og datter fra første ekteskap forteller åpent i boken om følelsene rundt dette. Det er virkelig sterkt å lese hvordan Førde og hans familie håndterte kreftsykdommen – og vissheten om den nye familien med 3 barn som snart skulle bli farløse. Førde bidro gjennom sin spalte i Bergens Tidende med åpenhet rundt sin sykdom, og moderne menneskers forhold til døden.

Kilder – og deres uegennyttighet
Som seg hør og bør har forfatteren listet opp en lang rekke litteratur blant sine kilder i arbeidet med boken. Forfatteren selv, og hans hjelpesmann Thor Viksveen har intervjuet en rekke personer, men når forfatteren takker er det umulig å overse følgende: ”Arne Treholt må eg nemna spesielt, han har vore – heilt ueigennyttig – til stor hjelp.” Mon det. Enhver får gjøre seg sine tanker om Treholts motiv for å påvirke omtalen av Einar Førdes forhold til ham.