Tittel: Da tiden tok slutt
Forfatter: Göran Sahlberg
Oversetter: Erik Krogstad
Utgitt: 2008
ISBN: 9788253031088
Språk: Norsk
Sider: 246
Forlag: Pax

Det er på midten av 50-tallet i Sverige, og vi følger en gutt på 6 år som vokser opp i en predikantfamilie. Han er fast bestemt på å bli predikant som sin far, og sluker all den religiøse litteraturen han finner hjemme. På veggen henger en plansje over Guds plan gjennom tidsaldrene av Chader fra 1934, og denne er også gjengitt i boka. Her kan man følge menneskenes historie fra skapelsen til Kristi tusenårsrike eller helvete – og hvilke veier i livet som fører hvor.

Og det som er skremmende, er i hvor høy grad de religiøse forestillingene er virkelige for gutten. Når foreldrene drar av sted og overlater ham i butikkdama Violas varetekt, er han overbevist om at Opprykkingen har funnet sted og Trengselens tid har startet på jorden. Selv tror han at han ikke har rykket opp til himmelen fordi han har løyet om noen småting, men at faren vil komme tilbake for å hente ham.

Ingen forteller ham hva som egentlig hendte. Først på slutten innser gutten hvorfor foreldrene forsvant så brått og sin egen delaktighet i tragedien. Kanskje er det nå tiden tar slutt for gutten, uavhengig av Chaders plansje.

Gjøglerånden
Predikantfaren har flere sympatiske trekk, og aller mest dette at han har en hang til å fortelle oppdiktede historier. Gutten elsker å spørre ham om hvordan han kom til verden, fordi for hver gang overgår faren seg selv med nye, fantastiske utgaver av hendelsen. Boka begynner med én av dem: ”Pappa fortalte at jeg hadde kommet til verden i terylenebukser, tyrolerhatt og med navlestrengen i en slipsknute rundt halsen” (side 7). Denne lettheten og sansen for humor preger boka og er en av dens fremste kvaliteter.

Gutten
Gutten er bekymret for lettsindigheten til moren når hun tar noen dansesteg, og for å ha lokket frem gjøglerånden i faren når han ber ham om å fortelle historier. Her er det dypt, dypt alvor; bekymringer og tanker om undergang og straff som de fleste mener ingen barn bør ha. Men her er også lettsindighet og varme, både hos karakterene og fortelleren. Når Viola tar med gutten til Skåne, er han himmelfallen over at man kan finne på å dra på ferie når Trengselens tid har begynt. Alt som skjer i løpet av ferien får en morsom dimensjon ved at vi vet at gutten tror de er midt i Trengselens tid, og er et snedig fortellertriks.

Den veslevoksne jeg-fortelleren sjarmerer oss i senk, også fordi vi synes synd på ham. Denne iveren til å lese tykke bøker på fremmede språk, skrive prekener på skrivemaskinen og være predikant er kanskje i overkant voldsomt for en 6-åring. Men sjalusien han føler for søsteren eller broren i magen til moren, som faren allerede kaller ”den nye predikanten”, og behovet for anerkjennelse fra faren, er svært overbevisende beskrevet og vond lesning.

Svenskt
Viola er stormforelsket i FNs daværende generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, som har hytte ved siden av brorens hus i Skåne. Jeg skal ikke røpe hvordan det ender, men jeg er sikker på at svenske lesere synes dette er morsommere lesning enn norske. Jeg er dessuten ikke helt sikkert på at romanens andre del, som altså foregår i Skåne, henger så godt sammen med den første delen. I overkant fantastisk synes jeg også det blir på slutten. Språket glir fint av gårde, men her har det sneket seg inn noen svenskklingende ord som attakk, timiditet og attityde. Dette virker litt forstyrrende ettersom vi vet at det er en svensk tekst som ligger til grunn for oversettelsen.

Romanen gir oss et lite innblikk i hverdagen til en predikantfamilie, som forfatteren med lik bakgrunn har god kjennskap til. Her finnes letthet og alvor i en salig blanding, som både overrasker og gir leseren noe å tenke på.