Tittel: Eg, Ove Kvamme
Forfatter: Jens K. Styve
Utgitt: 2007
ISBN: 9788204153418
Språk: Norsk
Sider: 160
Forlag: Damm

Vår mann, Ove Kvamme, drar til Karmøy, en liten øy i Rogaland, for å finne igjen far sin når ekteskapet skranter. Han har ei datter som er 8 år, like gammel som lillesøsteren hans var da hun døde, og det hintes om at noe kriminelt skjedde den gangen, at faren er den skyldige.

Lavtrykk
Det regner hele tiden. Den første setningen handler om det uavbrutte regnet, og Ove K er mer eller mindre klissvåt gjennom hele romanen – noe han heller ikke unnlater å bemerke. Det er som om Ove K har bodd i utlandet i flere år, og tilbake i hjembyga undrer han seg over den lille ungdomsskolen, alle de koselige lokale og det elendige været. Men mot slutten, når han setter seg i bilen for å kjøre nordover til kona og datteren, tar det knappe fem timer.

Lek
Det er noe ved hovedpersonen og prosjektet hans som ikke overbeviser. Han er 37 år, opptatt av World of Warcraft, platesamlingen sin og et nitig selvdefineringsprosjekt som det smaker tenåring av: Han er ikke en håndhilsemann eller en klemmemann eller en avskjedsmann, men han er en tekst-tv-mann. Når kona og ungene til barndomskompisen endelig har forlatt huset, og de to kan ha en alvorssamtale om hva som skjedde den gangen de ble uvenner, setter de seg heller ned i kjellerstua for å spille PlayStation med en konjakkflaske til.

Han dumper bort i folk, han dumper bort i faren – og alt ordner seg til slutt. Her er det egentlig ingenting som står på spill, ingen handlinger som får alvorlige konsekvenser og derfor trenger man heller ikke ha noe drivkraft. Til tross for flere morsomme replikker og situasjoner smitter denne likegyldigheten over på lesningen. Jeg har stor sympati for karakterer som hører på prog og spiser pølser i brød, men jeg klarer bare ikke å la meg engasjere av Ove Kvamme!

Det kan jo være at romanen er en kritikk av Ove K og måten han lever på simpelthen ved at han vises fram. Her er det nemlig ingen lag eller blikk i teksten som gir en kritisk innfallsvinkel til hovedkarakteren. Men det føles som en noe påtvunget lesemåte. Det er også slik at strukturen passer overens med hovedkarakteren.

Manglende struktur
Det hintes om at han selv har gjort en ugjerning, at selve lensmannen er etter ham. Men før vi rekker å fundere over hva han kan ha gjort, får vi løsningen servert litt plutselig uten at den verken er spesielt snedig eller gir nye perspektiver til karakteren eller handlingen. Dette gjelder for samtlige triggere i teksten, letingen etter faren og løsningen på lillesøsterens død, ugjerningene Ove K har gjort; svarene på disse gåtene kommer noe uvørent og uten at det egentlig er lagt ut noen tråder.

Så er det også et maratonprosjekt å skrive en roman, spesielt for en debutant. Jeg skulle gjerne lest Jens K Styve i kortere prosa, i en mer kompakt tekst der de mange gode dialogene og slagferdige kommentarene kom til sin rett. ”Elden i han Ove Kvamme er nær ved å ta slutt, folkens” (59). Det ligger ofte en sårhet og ærlighet i utsagnene, og det gjør dem enda sårere når det er som om de blir fremført på en scene.

Styve er dessuten uhyggelig presis når han skriver frem avstanden som ligger mellom folk og hjelpeløsheten den framkaller. Og ikke minst alle de absurde situasjonene man kan ende opp i som konsekvenser av dette. Det er bare så synd at alt dette forsvinner i en lang narrasjon som preges av lite driv og sammenheng.