Tittel: Tallene
Forfatter: Viktor Pelevin
Oversetter: Isak Rogde
Utgitt: 2007
ISBN: 9788202246938
Språk: Norsk, bokmål
Sider: 285
Forlag: Cappelen

Viktor Pelevin (f. 1962) er en svært å myteomspunnet russisk forfatter som etter debuten i 1990 har brukt tiden etter jernteppets endelige sammenbrudd i 1991 til å skape seg et forfatterskap ved å skildre det Russland som steg opp av Sovjetunionens aske. Han anses som en av en av Russlands mest sentrale samtidsforfattere og har skrevet både romaner, noveller og essays. Cappelen har utgitt flere av hans romaner. Før Tallene, som er hans tredje på norsk, har vi også fått Oman Ra (1991, no. 1997) og Generasjon P. (1999, no. 2003). Alle tre er oversatt av Isak Rogde.

Tallene er romanen om den nyrike moskovitten Stjopa Mikhajlov. Mikhajlov har utviklet en ikke direkte kjernesunn besettelse når det kommer til tall. Hans karriere begynner med computerhandel på slutten av Gorbatsjovs presidentperiode i Sovjetunionen. Da vi blir kjent med ham er han på høyden av sin karriere som bankeier.

Alt som ung inngikk Mikhajlov en pakt med syvtallet, men innser forholdsvis raskt at tallet nok beiles til av flere, slik at han på et tidspunkt bestemmer seg for å konsentrere seg om tallet 34, et tall som allikevel står i forbindelse med det opprinnelige, i og med at det har tallet 7 som tverrsum: ”Bare han så et tretall like ved et firetall, beviste skjelvingene i hans personlighets sentralnervesystem at hans overenskomst med tallene sto ved lag og ville gjøre det for alltid.” Man kan si at Tallene i en viss forstand er en roman om tallmystikk, tallmagi eller tallbesettelse. Langt mer enn dette er det imidlertid en roman som forsøker å fremvise det tilfeldige ved tilværelsen.

Enhver beslutning som springer ut fra Stjopa må på en eller annen merkverdig måte knyttes opp til tallet. Årsaken til at han begynte å studere bedriftsøkonomi var at informasjonen om studiet stod på side 34 i informasjonsbrosjyren. Likeledes lytter han også svært gjerne til Bon Jovi – ikke først og fremst fordi at han liker musikken i noen særlig grad, men fordi bokstavene i bandnavnets to ord sammen danner tallet 34. Hvordan denne besettelsen omkring tallet arter seg, beskrives på følgende måte:

"Når han hadde lagt seg om kvelden, talte han ikke til hundre, men til trettifire, så på nytt til trettifire og så videre. Når han kom til en kafé og skulle velge et bord å sette seg ved, begynte han å telle rundt og rundt til han kom til trettifire. Før han stupte i havet fra flytebryggen, trakk han pusten lynraskt trettifire ganger. Hver gang han måtte ta en beslutning, knyttet han den på en eller annen måte til det hellige tallet."

Slik dannes altså bakgrunnen for en tallmani som gjennomsyrer hvert minste lille fiber i Mikhajlovs liv. At tallet omtales som ”hellig” leder tankene nødvendigvis inn på det religiøse; det er ikke til å unngå at man sammenlikner dyrkelsen av tallet 34 sammen med religionsliv. Mikhajlovs talldyrkelse er riktignok en verdslig og fullstendig sekulær religionsutøvelse. Hans religion er den totale kontingentens religion – kan hende slik også alle andre religioner til syvende og sist er det? – fordi den så klart har som forutsetning at det enkelte individ leser meningen inn i verden. Det er altså ikke snakk om noen deterministisk religionsforståelse; veien blir til mens du går.

Allikevel er ikke Mikhajlov en fullstendig naiv hovedperson. Muligheten for at alt han knytter til tallene er noe han selv har fullstendig kontroll over, er en mulighet han er seg selv svært bevisst. Altså etableres det ikke en ren, blind og naiv tallmystikk, men det oppstår et forhold som er forbundet med en høy grad av refleksjon. Slik kan romanen også leses som en mild harselas over den sunne fornuft og troen på at denne utgjør grunnstammen i vårt samfunn.

Omtrent midtveis i romanen formuleres det en samfunnsmessig kommentar som jeg anser for å være vesentlig for teksten som helhet:

”’Du skjønner,’ sa han, ’at landet i lang tid produserte adskillig mer politikk enn hjemmemarkedet hadde bruk for. Og tidene er sånn at det er høyst uklart hva disse politikerne skal ta seg til og hvorfor vi i det hele tatt trenger dem. På den annen side kommer man ingen vei uten politikk heller. Det er akkurat som med kultur – eller fotball: Tar du den vekk, er det straks noe som mangler. Så jeg har en idé om å gradvis flytte politikken over til sport og spill, hvor den kan bråke og styre uten at noen tar skade av det.”

Her trer den politiske brodden som romanen målbærer eksplisitt frem, og med Russlands politiske utvikling siden årtusenskiftet friskt i minne og landets forestående presidentskifte like om hjørnet, kan man si at Pelevin her uttrykker noe som i alle fall vi som står utenfor og kikker inn kan humre gjenkjennende over. Hvordan det er med russerne selv er en annen skål, men jeg mistenker at Pelevin på sin karakteristiske måte har klart å si noe vesentlig om Russland av i dag med sin roman.

Lesere med innblikk i den klassiske, russiske litteraturen kan med denne romanen glede seg over et vell av referanser til gigantene i den russiske litteraturhistorien. Oversetter Isak Rogde uttalte til NRK at Tallene var ”et helvete å oversette” på grunn av de tallrike russiske referansene og ordspillene. Denne anmelderen har ingen forutsetning for å vurdere hvor vellykket overføringen av teksten er fra russisk til norsk, jeg kan bare si at teksten flyter godt og har ikke noe å utsette på oversettelsen. Språkspillene er utallige, og så vidt jeg kan se kommer Rogde med denne oversettelsen svært så godt fra det.