Tittel: Stormfulle høyder
Forfatter: Emily Brontë
Utgitt: 2004
ISBN: 9788253025629
Antall sider: 343
Forlag: Pax

Stormfulle høyder er en klassiker. Skrevet rundt 1850, fremdeles lest av mange, filmatisert en rekke ganger. Den har også gitt inspirasjon til andre kunstnere, for eksempel Kate Bush, som debuterte nettopp med singelen Wuthering Heigths. Selve begrepet ”stormfulle høyder” har gått inn i språket som klisjé. Men er boken en klisjé? Den er i hvert fall en kjærlighetsroman.

Handlingen foregår på Wuthering Heights, en isolert gård på heden i Yorkshire. Der bor unge Catherine, og hittebarnet Heathcliff, som helt fra begynnelsen av har vært fanget av kjærlighet til hverandre. Men det er mer enn klasseforskjeller, fordommer, og andre tradisjonelle hindringer som kommer i veien for dem: Begge har også et stormfullt temperament, en ustoppelig vilje, og et ikke helt sympatisk vesen.

Denne kraften som de har felles driver dem også fra hverandre. Catherine gifter seg med en annen og dør i barsel, men egentlig av kjærlighetssorg. Heathcliff vier resten av livet til å ødelegge alt og alle som har hatt med henne å gjøre. Arvegården, broren hennes, ektemannen, svigerinnen og hennes sønn, de bukker alle under for Heathcliffs uforsonlige hat. Først mot slutten, når han blir vitne til en annen slags kjærlighet, får han håp om en viss form for fredsavtale – med Catherine, hennes familie, men ikke minst med seg selv.

Som med andre gamle bøker jeg leser, merker jeg kulturkløften mellom forfatteren og meg. Det er i dag for eksempel ikke noen vanlig forestilling at man kan dø av kjærlighetssorg. Barnefødsler kommer ikke fullt så brått på, man går gjerne gravid først. (Graviditet var muligens noe man ikke skrev om på 1850-tallet?) Man hadde nok også en del andre forestillinger om hva en fortelling var, og hvordan romaner skulle bygges opp. Replikkene i boka kom særlig i veien for meg. Mange av dem var lange, og var ofte beskrivelser av personenes motiver, eller av plotet i seg selv. Barn snakket voksent. Alle hadde litt for god selvinnsikt.

Samtidig er visstnok selve strukturen på romanen nyskapende, for sin tid. (Det sier i hvert fall de som vet noe om det.) Den fortelles ikke lineært, og fortellerstemmene er to ledd fjernet fra selve handlingen: Mesteparten av historien består av hushjelpens erindringer, fortalt til Heathcliffs leieboer, som igjen har skrevet den ned. Denne teknikken skaper en del spennende hopp mellom fortid og nåtid, og mellom deltagerens og tilskuerens rolle. Den gir oss også en god del linjer vi kan lese ting mellom. Heathcliffs og Catherines lidenskaper blir ikke beskrevet direkte, men gjennom sine konsekvenser. Det gjør dem ikke mindre dramatiske.

Denne indirekte presentasjonen av det kraftfulle gjør at jeg får en forsinket innlevelse i boka. Under lesingen følte jeg avstand, men stedene, menneskene, og lidenskapene har sneket seg inn på meg. Den ustelte storstuen, den trykkende stemningen mellom beboerne, Catherines sorg og raseri og Heathcliffs skjulte, ømme side. Jeg husker disse tingene som noe jeg har opplevd, eller i det minste vært vitne til, på en måte jeg sjelden gjør av fiksjon. Jeg grøsser når Kate Bush, på vegne av Catherines spøkelse, synger: ”Jeg er så kald! Slipp meg inn av vinduet!” (Dette er en scene fra boka.)

Det påstås at vi lever i ironiens og distansens tidsalder (eller eventuelt at denne tidsalderen er på hell). Det vet ikke jeg noe om, men jeg har ikke inntrykk av at det skrives så mange oppriktige romaner om stor kjærlighet og primale lengsler i våre dager. Det er likevel noe forbløffende samtidig over Heathcliff og Catherine, når man ser bort fra de kunstige dialogene, og de plutselige dødsfallene. Eller kanskje noe som tilhører all tid. Selv om romanene vi skriver om det er mer innpakkede, kan vi like gjerne skrive under på det: At altoppslukende lidenskaper får altoppslukende konsekvenser.