Tittel: Ondskapens kyst
Forfatter: Robert Wilson
Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Språk: Bokmål
ISBN: 9788205363021
Antall sider: 333

Ondskapens kyst er Robert Wilsons fjerde og siste roman om Bruce Medway, utgitt på engelsk i 1997. Etter Wilsons suksess med blant annet den kritikerroste thrilleren Et lite drap i Lisboa (på norsk i 2002), har disse romanene altså blitt utgitt på norsk. De tre første romanene var Mørkets makter (Bokavisens anmeldelse), Den hvite manns grav (Bokavisens anmeldelse) og Ingen manns land (Bokavisens anmeldelse).

Som i de andre bøkene utspiller også denne romanen seg på kysten av Vest-Afrika, denne gangen i Benin og Nigeria. Engelskmannen Bruce Medway har jobbet som en slags ”fikser”, først og fremst for utlendinger bosatt i Afrika. For eksempel har han drevet med pengeinnkreving, forhandling, transaksjoner og lignende aktiviteter gjerne på grensen mot kriminell virksomhet. I denne boken, som ser ut til å finne sted litt etter ”Ingen manns land”, ser det i begynnelsen ganske lyst ut for Bruce Medway. Han har nok penger og forholdet til kjæresten Heike har stabilisert seg. Dette skal imidlertid fort endre seg.

En dag blir han oppsøkt av representanter for mafiabossen Franconelli, som krever at han skal finne en mann ved navn Jean-Luc Marnier. Når dette ikke går som planlagt, sitter Medway plutselig til halsen i problemer. Enda verre er situasjonen imidlertid for hans tidligere partner, den bunnsolide og ærlig Bagado, nå tilbake i politiet. Han etterforsker forsvinningen av en rekke unge skolejenter, inkludert hans egen datter. I tillegg er det mye som tyder på at sjefen hans, den gjennomkorrupte Bondougou, er involvert på en eller annen måte.

Mye av det samme som har blitt sagt om de tidligere bøkene i denne serien, kan også sies om denne. Som vanlig maler Robert Wilson et svært dystert bilde av situasjonen i Vest-Afrika. Det er enorme forskjeller mellom en liten rik elite og en stor mengde fattige, noe som fører til omfattende korrupsjon og grotesk vold. Denne dystre atmosfæren er imidlertid svært viktig for leseropplevelsen.

En ting jeg forundrer meg litt over er at til tider beholdes mye av den enkle dialogen på fransk, istedenfor å oversettes. Dette er på mange måter fornuftig for å underbygge stemningen og atmosfæren. Men, i et par tilfeller, tror jeg at lesere som ikke kan ett eneste ord fransk, kan bli sittende å lure på om man muligens går glipp av noe vesentlig. Det er neppe fullstendig innlysende hva en setning som ”Il m’a dit que tu as des vierges ici” betyr på norsk.

Det positive med ”Ondskapens kyst” er imidlertid at Wilson i stor grad har unngått mange av de irriterende tingene som gjorde at de forrige bøkene bare ble sånn middels (spesielt nummer 1 og 3). For en gangs skyld er det et relativt oversiktlig persongalleri, slik at det er lett for leseren å orientere seg. De andre bøkene led under at altfor mange personer var involvert, noe som medførte at man fort ble sittende å lure på ”hvem var nå det der igjen?”. I tillegg er selve plottet mye mer lineært og lett å følge, mens Wilson tidligere har hatt en tendens til å gjøre tingene svært komplekse, samtidig som altfor mye irrelevant fyllstoff har vært flettet inn.

Det mer lineære handlingsmønsteret betyr imidlertid ikke at boken er kjedelig eller forutsigbar. Tvert imot er den til tider ganske spennende, selv om jeg kanskje synes den taper seg litt mot slutten.

Boken er altså en direkte oppfølger til ”Mørkets makter”, ”Den hvite manns grav” og ”Ingen manns land”, men kan fint leses uavhengig av disse. Dersom man har tenkt å lese alle bøkene, bør man imidlertid lese dem i riktig rekkefølge. ”Ondskapens kyst” danner uansett en verdig avslutning på denne serien.