Tittel: Kollektivt selvmord
Forfatter: Arto Paasilinna
Oversetter: Tor Tveite
Utgitt: 2007
ISBN: 9788203210440
Språk: Norsk
Sider: 235
Forlag: Aschehoug

To deprimerte finner, som har bestemt seg for å vandre heden på sankthans, møtes for første gang i en låve der de begge hadde planlagt å fullføre selvmordsakten. Direktør Rellonen og offiser Kemppainen er uadskillelige etter dette, og bestemmer seg for å starte en forening for alle de ulykkelige sjelene i landet som vurderer selvmord.

Tanken om et kollektivt, grand finale selvmord er født. De setter inn annonsen ”Vurderer du å begå selvmord?” i en Helsingforsavis, og responsen er overveldende. Etter hvert er rundt 100 selvmordskandidater på vei til Nordkapp i en buss, og målet deres er å kjøre lukt ut i Nordishavet.

De skulle alltids rekke å dø
Prosjektet er selvsagt absurd, og teksten spiller ofte på det. De busser rundt i landet for å plukke opp selvmordskandidater som skal ”reddes”, fra ensomheten, fra å ta selvmord alene, for at de skal få være med på et kollektivt selvmord. De både skynder seg mot målet, (”Korpela minte dem på at døden ventet”) og tar det med ro (”De skulle alltids rekke å dø”).

De utsetter døden i Nordishavet, og kjører til de sveitiske Alpene i stedet. Samholdet i bussen, vennskapsbåndene som knyttes og kjæresteparene som oppstår – snart er ikke kandidatene så lystne på å forlate livet likevel. En natt de camper ute ved en innsjø, lager kvinnene pølsesuppe og noen brett med øl blir senket ned i brønnen. Varmen mellom menneskene kommer i små glimt hos Paasilinna, men snart er det disse passasjene som leseren biter seg merke i.

Svært godt oversatt
Og la det være sagt: Tor Tveite har gjort en fantastisk oversetterjobb. Språket er avmålt, presist og passer perfekt til de middelaldrende hovedpersonene. Rellonen og Kemppainen er ”bedre venner” og ”kumpaner”, heldigvis står det ikke ”bestevenner”. Tonen i teksten er både bedrøvelig, ironisk og varm, som nok har sammenheng med temaet, men som først og fremst språket makter å mane frem. Nå vet jeg ikke i hvor høy grad den finske originalteksten har fordret oversetteren til å finne frem til alle de velvalgte ordene og uttrykkene. Slakteklar skinnmerr, gjøgriser, nabokall og ”få på pelsen” er noen smaksprøver som ikke kommer til sin fulle rett uten sammenhengene de står i. Forlaget har lovet mer Paasilinna på norsk, Den elskelige giftblandersken skal komme i løpet av året, og forhåpentligvis er det Tveito som står for oversettelsen.

Noe forutsigbart
Det jeg har å utsette på teksten er at den blir noe gjentakende og forutsigbar. Etter hvert mister vi jo troen på at de kommer til å fullføre prosjektet sitt, og vi venter bare på en lykkelig slutt der de ulike karakterene gifter seg og får barn. I et etterord, som jeg gjerne skulle vært foruten, oppsummeres det hvordan det går med de ulike karakterene etter tekstens slutt. Leseren får tilfredstilt sine forutsigelser, men selv synes jeg det blir i overkant koselig og avrundet.

Det er selvsagt godt at det kollektive selvmordet blir avverget, og jeg er sikker på at Paasilinna har sagt noe lurt om fellesskap og døden uten at jeg klarer å formulere det her og nå. Men måtte det være så forutsigbart helt fra begynnelsen av? Likevel, en varm og småabsurd roman om det aller viktigste i livet i en svært god språkdrakt.