Tittel: Kalak (norsk utgave)
Forfatter: Kim Leine
Utgitt: 2007
ISBN: 9788702055313
Språk: Dansk
Sider: 344
Forlag: Danske Gyldendal

Kim vokser opp i en sekt i Norge, og rømmer til en frilynt homofil far i København som 17-åring. I ca. ett år blir han misbrukt av faren, og det kommende oppgjøret ligger på vent i teksten. Kim utdanner seg til sykepleier slik at han kan få jobb hvor som helst. Rastløsheten hans gjør at han ender opp på Grønland. Mange ganger. Han gifter seg, får to barn – alt dette nevnes i bisetninger i teksten – men først og fremst holder Kim på å gjøre ekte grønlender (”kalak”) av seg. Det innebærer at han er en av de få danskene som prøver og klarer å lære seg grønlandsk, at han jakter og ferdes i naturen, at han er sosial og får mange lokale venner. Men det innebærer også at han drikker hardt og tar for seg av damene. På Grønland er de dessuten mer lemfeldige med medisinlagrene, og han ender snart opp som rusmisbruker. Boken åpner med at Kim blir tatt på fersken med en sprøyte i armen på jobb, så vi vet hvor det ender. Resten av romanen er et eneste langt tilbakeblikk der man forsøker å forklare hvorfor det endte slik, og spørsmålet blir derfor; klarer den det?

Boka er delvis biografisk og blir kalt en ”erindringsroman”. Baksidebildet av Kim Leine med et litt slitent, men snilt smil er altså Kim i teksten. Det gjør at man lett tyr til ”modig”, ”ærlig” og ”sårt” i anmeldelser, og det skal man. Det som kanskje jeg finner mest urovekkende med hovedkarakteren Kim er den komplette likegyldigheten han legger for dagen i mange situasjoner. Han gifter seg, skifter jobb, skifter bosted, blir skilt, får kjærester, mister kjærester – det eneste han egentlig beskriver med glød er rus, og de små kammersene han alltid finner hvor han kan lese og skrive i fred. Når det kan virke som at faren har fått seg en ny 17-årig elsker, reflekteres det ikke så mye rundt det i teksten. Kim har nok med seg selv og sine rus/dameproblemer – og skammen. Teksten virker å gi incesten skylden for Kims livsførsel og feilskjær. Helt på tampen av teksten klarer han endelig å kutte ut kontakten med faren i et kort brev der han forbyr faren å oppsøke ham eller familien hans. Kim er dessuten tilbake i Danmark hos familien og rusfri. Jeg klarer likevel ikke å tro at han er ”reddet”. For et skikkelig opprør med seg selv mangler i hvert fall i teksten.

Hvorfor Grønland? Det er ingen tvil om at Kim elsker Grønland, han klarer jo aldri å forlate øya. Når han er i Danmark, lengter han etter det grønlandske landskapet, men jeg får ikke inntrykk av at han lider av polarsyken. Grønland er jo en slags friplass for hovedkarakteren. Har hans hug til kolonien kanskje også noe med de åpne medisinskapene og flyktige damene å gjøre? Teksten bruker flere stereotyper om grønlenderne, og hadde man foretatt en post-kolonialistisk lesning av romanen hadde den ikke kommet godt ut av det. Jeg skulle bare så inderlig ønske at hovedkarakteren hadde reflektert mer over Grønland og sitt forhold til det. Romanen skriver seg ellers inn i grønlandsk litteraturtradisjon ved å ”sette sosialproblemene under debatt”. Først de siste 20 årene har det kommet ut bøker som tar opp f.eks. incest, alkoholmisbruk og kvinnemishandling. Den første boken utgitt av en kvinne kom så sent som i 1981, Búsime nâpinek (Historien om Katrine, 1982) av Marie Vebæk , og tar for seg kvinneundertrykkelse og forholdet til kolonimakten Danmark. Kalak er likevel i høy grad en skandinavisk roman skrevet av en skandinav med blikk for det som er annerledes og eksotisk på Grønland. Det vil si at utsnitt av den grønlandske kulturen beskrives i teksten, men blir aldri forsøkt forklart. Drikkekulturen, råheten og fatalismen – alt får stå der som noe fjernt og annerledes, og stereotypisk.

Kalak tar opp viktige sosiale tema, men jeg savner en selvkritisk og reflekterende fortellerstemme i teksten.

Boka er oversatt til norsk av forfatteren selv (Cappelen, 2007), men denne anmeldelsen er basert på den danske originalutgaven.