Journalistlegenden Carl Bernsteins store nye biografi over senator og tidligere presidentfrue Hillary Rodham Clinton omhandler en av verdens mest berømte og omstridte kvinner, og kommer på et svært kritisk tidspunkt i hennes karriere.
Det lover godt for oppmerksomhet og salg også på norsk, særlig siden Bernsteins nyanserte og usminkede portrett raskt viser seg å rettferdiggjøre både pris og sidetall. Boken avslører likevel forbedringspotensial ikke bare for den biograferte, men også for biografen.
En nærliggende storsatsning
Det er lett å forstå valget av Aschehougs siste storsatsning i klassen for amerikanske bøker om amerikansk politikk oversatt til norsk. Hillary Rodham Clinton er formodentlig allerede både den mest omtalte og omdiskuterte kvinnen i USAs historie, og definitivt en av verdens mest berømte nålevende kvinner. Interessen forventes i 2008 å nå et nytt høydemål i forbindelse med hennes forsøk på å bli historisk som USAs første kvinnelige president. Og presidentvalget 2008 har så stor betydning for de kommende årenes utvikling også i Europa, at det trolig blir årets mest omtalte begivenhet også i norske medier. Ideen om å utgi en biografi om Hillary Rodham Clinton må således ha vært svært nærliggende for Aschehoug, åtte år etter at Cappelen utga en journalistbok om ”Hillarys valg” 1, og fire år etter at Damm utga hennes mer velregisserte enn velskrevne memoarbok. 2
En presset journalistlegendes comeback
Selv om det på engelsk tilsynelatende allerede finnes et halvt skolebibliotek med bøker om Hillary Rodham Clinton, må valget ha vært lett så lenge man kunne få de norske rettighetene til en overkommelig pris. Carl Bernsteins fortsatt ferske A Women in Charge er det nærmeste man så langt kommer en komplett og balansert biografi om den tidligere førstedamen. Mindre spennende blir boken ikke av at den på forfattersiden innebærer et reelt legendecomeback. Carl Bernstein oppnådde som en av svært få journalister på 1900-tallet verdensberømmelse før han fylte 30 år, da han sammen med sin Washington Post-kollega Bob Woodward i 1972-74 utløste president Richard Nixons avgang ved å rulle opp Watergate-skandalen. Mens Woodward gjennom stadige utgivelser har vedlikeholdt sin status som A-kjendis i USA, stilnet det etter Watergate raskt rundt Bernstein. Det skyldtes slett ikke manglende kvalifikasjoner. Den norske journalistnestoren Per Egil Hegge har med stor rett hevdet at Bernstein var den som kunne skrive, mens Woodward var den som ville gjøre det. 3
På 1980- og 1990-tallet ble Bernstein tross sine mange talenter journalisten som skapte skandaleoppslag, mer enn den som skrev dem. Hans eget forbruk både av kvinner og alkohol er blitt behørig omtalt av kollegaene i den amerikanske pressen. Bernsteins eneste bok på 1980-tallet ble en memoarbok om hans barndom og foreldre 4, og på 1990-tallet sto han bare som medforfatter for en biografi om pave Johannes Paul II. 5 Litt mer fugl smakte det da Bernstein og Woodward i 2005 igjen utga en bok sammen, i etterkant av at den tidligere CIA-agenten Mark Felt sto frem som deres sagnomsuste hovedkilde fra Watergate-saken. 6 Bismaken ble imidlertid beisk all den tid Woodward var så misfornøyd med Bernsteins arbeidsinnsats – eller mer nøyaktig Bernsteins manglende arbeidsinnsats – at han frasa seg videre samarbeid. 7 Til belastningen ved denne negative publisiteten har tilkommet nye oppslag og rykter om både økonomiske problemer og sviktende helse. Knapt noen har hevdet at Bernstein ikke har hatt kapasitet til å skrive gode bøker, men spørsmålet om han fortsatt var i stand til det var våren 2007 blitt påtrengende. Det var således en gammel rocker hardt presset til å prestere, som sto der alene på scenen da den 63 år gamle Carl Bernstein i juni 2007 presenterte sin store Hillary-biografi. Forbiholdt den snart 20 år gamle memoarboken, var det faktisk også hans debut som soloforfatter.
Et balansert og usminket politikerportrett
Bernstein oppgir selv å ha arbeidet med boken i åtte år. Man sitter igjen med noen spørsmål både om arbeidsinnsatsen per år, og om arbeidsfordelingen mellom Bernstein og de fire unge kvinnelige assistentene han uten videre forklaring takker i etterordet. 8 Det råder denne gang imidlertid ingen tvil om arbeidsinnsatsen bak boken. Foruten et bredt utvalg av skriftlige kilder, baserer boken seg på et hundretall intervjuer med mennesker som på ulike tidspunkter har stått hovedpersonen nær. Den brede bruken av intervjuer er utvilsomt boken største styrke metodisk, og formodentlig også den eneste måten å komme den myteomspunne hovedpersonen nærmere inn på livet. Systemet for kildehenvisninger kan uten nummererte noter forekomme uklart for en europeisk akademiker. Bernsteins avsluttende kildeforklaringer er imidlertid detaljerte nok til at de fleste opplysninger av betydning kan etterspores av leserne. Forfatterens sterke følelser mot det republikanske partiet skinner gjennom, blant annet i ensidig negativ omtale av administrasjonene til Ronald Reagan og George Bush. Og han markerer i saksspørsmål vel ofte og vel klart sine personlige synspunkter gjennom parenteser og sterkt normativ ladede ord, for eksempel når han omtaler det som ”tragisk” at Clinton-administrasjonen ikke fikk gjennomført sitt forslag til helsereform. 9 I så måte ligger imidlertid listen for objektivitet langt lavere i USA enn i Norge, også i bøker skrevet av historikere og andre akademikere. Og Bernsteins belysning av hans studieobjekt Hillary Rodham Clinton, er både nyansert og kritisk nok. Han balanserer her godt de rollene som aktor, forsvarer og dommer som en historisk biograf skal fylle for å gi et komplett bilde av sitt objekt. Uten å ha det som noe erklært mål, oppfyller Bernstein i det hele tatt kravene til objektivitet, kompletthet, analyse og kildebelegg godt nok til at biografien kan kvalifisere som fagakademisk arbeid. 10
Det er et usminket portrett av et sterkt sammensatt menneske som Bernstein over 550 sider tegner opp. Hillary Rodham Clinton fremstår som en sjeldent viljesterk og intelligent kvinne, med klare overordnede idealer knyttet til barns rettigheter og likestilling så vel som de svakest stilte i samfunnet. Men samtidig fremstår hun også som et stadig mer skruppelløst maktmenneske, villig til å ta i bruk tvilsomme arbeidsmetoder for å oppfylle sine mål. Hun endrer etternavn for å bedre sjansen til å bli presidentfrue, hjelper til å skjule ektemannens utroskap for å få fortsette som presidentfrue, og melder flytting til New York for å kunne bli valgt til senator. Og oppviser hele tiden størst kreativitet i forhold til å skjule ubehagelige sannheter samt samle inn penger for sin og sin ektemanns videre karriere, blant annet gjennom salg av overnatting og måltider i Det hvite hus. Bernstein belegger overbevisende at det skyldtes en sjeldent målbevisst og tålmodig arbeidsinnsats at Hillary Rodham Clinton ble presidentfrue. Mer oppsiktsvekkende underbygger han også at Clinton-administrasjonens store problemer fra start i stor grad skyldtes at presidentfruen for det første blandet seg sterkt inn i politikken, og for det andre gjorde det på en ganske talentløs måte. Hovedpersonen fremstår som egenrådig, autoritær og hevngjerrig, som et ofte lite empatisk medmenneske, og som en politiker med liten evne til å lære av sine egne feilgrep. Man griper seg som norsk leser mer enn en gang i å spørre seg hva granskningsutvalget som felte Gerd-Liv Valla ville sagt om Hillary Rodham Clinton og hennes lederstil. Men Bernstein får samtidig også frem konteksten knyttet til det ekstreme press og de ofte både usaklige og usanne anklager politiske motstandere gjennom fire tiår har rettet mot henne. Man forstår at Hillary Rodham Clinton har bidratt sterkt til de siste 30 årenes politiske polarisering i det amerikanske samfunnet, men også at hun samtidig har vært utsatt for og blitt preget av polariseringen. Slik blir boken spennende lesning ikke bare for alle med interesse for Hillary Rodham Clinton, men også for alle med interesse for de siste tiårenes utvikling av samfunnslivet i USA generelt og det politiske livet i Washington D. C. spesielt.
Femmer tross fall
Gjenværende spor av Bernstein latskap ser man i den engelskspråklige versjonen først og fremst i form av noen oppsiktsvekkende faktafeil. Den norske utgaven imponerer med å ha rettet opp et par av dem: Påstanden om at Bill Clinton var historiens nest yngste president er rettet til at han var den tredje yngste 11, og den legendariske senatorveteranen Storm Thurmonds alder i 1997 er rettet fra 90 til 94. 12 Det står likevel igjen flere feil som bør rettes før eventuelle senere utgaver både på engelsk og norsk. Bernstein påstår at sentralbanksjef Alan Greenspan først ble utnevnt av George Bush 13, mens han i virkeligheten jo både tiltrådte og spilte en svært viktig rolle alt under Reagan. Og det fremstår som et ganske uforståelig forsøk på å tilpasse terrenget etter kartet i eget hode, når Bernstein skriver om Bill Clinton at ”Han visste også at bare to sittende senatorer (og ingen medlemmer av Representantenes hus) var blitt valgt til president på 1900-tallet, Kennedy og Harding. De fleste andre hadde vært guvernører”. 14Woodrow Wilson og Franklin D. Roosevelt var faktisk de eneste sittende guvernørene på 1900-tallet som ble valgt til presidenter. Og tar man seg bryet med å telle etter hadde kun seks av de 16 presidentene som tiltrådte før Clinton på 1900-tallet innehatt et guvernørembete, mens syv hadde bakgrunn fra Kongressen. 15
Ut over gjentatte og åpenbare sammenligninger fra Hillary Rodham Clinton til Eleanor Roosevelt og fra Bill Clinton til John F. Kennedy, savner man her som i mange andre gode journalistiske biografier i noen grad historiske perspektiver. I så måte lar forfatteren mange spennende muligheter fly forbi. Det gjelder for eksempel de åpenbare likhetene som kan trekkes fra både Bill og Hillary tilbake til tidligere demokratiske presidenter som Franklin D. Roosevelt og Lyndon B. Johnson – som også samtidig var både store idealister og rå maktmennesker. Virkelig iøynefallende blir det når Bernstein omtaler republikanernes frykt for at Bill Clinton etter en eventuell avgang som president skulle bli benådet for juridisk straffeforfølgelse av den nye presidenten Al Gore16, uten å nevne den åpenbare historiske bakgrunnen for denne frykten: Den nye presidenten Gerald Fords benådning av Richard Nixon etter Watergate-saken. Sett gjennom en historikers briller skjemmes Bernsteins bok også av noen vel bombastiske påstander om kontrafaktiske problemstillinger, for eksempel når han finner det ”utenkelig at Bill Clinton ville ha blitt guvernør i januar 1983 uten at hans kone hadde overtatt styringen”. 17 Historiske synteser og andre nomotetiske (teoribyggende) konklusjoner må man selv lete opp mellom linjene innenfor disse to permene.
Boken er til gjengjeld ofte god i sine idiografiske (enkeltstående) analyser av de omtalte aktører og begivenheter, og oppfyller dermed kravene som i en god fagbok må stilles til analyse. På sitt beste kombinerer Bernstein forbilledlig rollene som erfaren politisk strateg med en betydelig menneskekunnskap og psykologisk innsikt. Boken hans blir dermed for det første både spennende og interessant lesning. Og for det andre umulig å komme utenom ikke bare for alle fremtidige bøker om Hillary Rodham Clinton, men også for alle fremtidige fagstudier av Bill Clinton og av 1990-tallets amerikansk toppolitikk. At hovedfokus settes på forholdet mellom de to, som ektefeller og som politiske partnere, gir seg selv. Man savner likevel utdypning rundt maktkamper som sterkt antydes innen Clinton- administrasjonen – delvis mellom førstedamen og ektemannens betrodde finansminister Lloyd Bentsen, men fremfor alt mellom henne og visepresident Al Gore. Delvis i forlengelsen av det siste, forblir hovedpersonens forhold til miljøvern et ubesvart spørsmål også i denne boken.
Bernstein lykkes godt med de fleste vanskelige balanser en god biografi om en av samtidens toppolitikere krever. Det gjelder som allerede omtalt konklusjonene om hovedpersonens kvaliteter, så vel som balansen mellom hennes liv og virke. Og selv i forhold til norske lesere, balanserer boken stort sett godt med å gi nødvendige kontekstopplysninger uten å miste hovedpersonen ut av synet. 18 Mer problematisk er balansen i tid. Dekningen av hovedpersonens liv frem til 1993 er rimelig nok, og selv om konklusjonene også der tidvis blir noe bastante får Bernstein godt frem oppvekstens betydning for hennes videre karriere. Det er videre fullt forsvarlig at boken bruker mest plass på Hillary Rodham Clintons åtte år som presidentfrue – hennes så langt klart viktigste maktposisjon, og dertil den mest dramatiske fase i hennes liv. Fokus settes imidlertid i urimelig stor grad på hennes to første år i Det hvite hus, noe som bare delvis kan begrunnes med hennes mer tilbaketrukne posisjon fra 1995. Tidsfokuset preger her også sterkt bildet leseren får av henne, siden disse to årene var en nærmest sammenhengende kriseperiode hun under sterkt press ikke var verken dyktig eller heldig i sin håndtering av.
Boken kunne sant nok vært noen sider kortere hvis Bernstein hadde gjentatt seg selv noen færre ganger. Også det er imidlertid en ofte vanskelig balanse i forhold til å vise sammenheng, særlig i en bok rettet mot allmennlesere. Og 550 tekstsider er faktisk minst 50 sider for lite, i den forstand at Hillary Rodham Clintons syv år som senator er skuffende kort og overfladisk behandlet over 17 sider. 19 Hvis Bernstein har arbeidet åtte år med boken, synes han enten i oppsiktsvekkende liten grad å ha fått med seg utviklingen i denne perioden, eller å ha blitt veldig lei av det hele etter å ha skrevet 500 sider. Man savner også en epilog som peker fremover – mot hovedpersonens sjanser til å bli nominert, til å bli valgt, og til å lykkes som president hvis hun skulle bli valgt. Boken faller som følge av dette noe mot slutten. Alt i alt forsvarer den som en kritisk, kreativ og gjennomarbeidet journalistbiografi likevel sin femmer på anmelderterningen.
En krevende oversetteroppgave
Den svært arbeidsomme oversetter Carsten Carlsen har tidligere blant annet iført omfangsrike memoarbøker av Madeleine Albright20, Bill Clinton 21 og Hillary Rodham Clinton selv 22 norsk språkdrakt. Han har denne gangen utvilsomt stått overfor en særlig stor utfordring, med å oversette et så omfattende og krevende manus på så kort tid. Boken gikk i trykkeriet i Norge fire måneder etter at den forelå i engelskspråklig versjon, og under sterkt press for å rekke bokhandlene før julekundene. Stort sett kommer Carlsen svært godt fra også denne utfordringen. Språket flyter for det meste lett, og prosenten feilstavelser og gjenglemte ord er så vidt lav at den bare for svært perfeksjonistiske norsklærere kan forstyrre lesningen. Oversetteren skal dessuten ha pluss for kreativ bruk av enkelte norske uttrykk a la ”Dett var dett”. 23 Oppmerksomme lesere kan også glede (eller ergre) seg over noen fikse formuleringskombinasjoner – a la at ”helsereformen avgikk ved døden”. 24
Det står igjen enkelte språklige slurvefeil. En liten uvane med stakkato setningsstrukturer blir mest iøynefallende når fire setninger på rad begynner med ”han”. 25 Og en annen liten uvane med kompliserte maratonsetninger topper seg få sider før målstreken, med en 14-linjer som må være en utfordring selv for erfarne orienteringsløpere. 26 I tillegg forekommer noen svært få misforståtte anglisismer – mest komisk når ”hundreds of protesters surrounded the car” 27 oversettes med ”ble bilen omkranset av hundrevis av protestanter”. 28 Manuset sett under ett er omfanget av gjenværende feil og mangler slett ikke forstyrrende, men i forhold til de språklige stilkarakterene kunne forlaget med fordel gitt seg tid til en rask korrekturrunde til.
En særlig utfordring utgjør det at boken omhandler en rekke personer, begivenheter og begreper som er langt bedre kjent for amerikanske allmennlesere enn for norske. Korte oversetteranmerkninger i sidenoter er et prinsipielt godt forsøk på å håndtere dette dilemmaet, selv om både utvalg og lengde på disse sidenotene selvsagt alltid kan diskuteres. Tidspresset tatt i betraktning kan også oversetteren etter dette gratuleres med en femmer for sin innsats.
Lesere som synes 22 bilder er i minste laget som illustrasjoner for en så omfattende bok om en så mye fotografert person kan ha rett, men får forsøke å trøste seg med at det er 22 flere enn det er i den engelskspråklige originalversjonen. Det skal Aschehoug ha ros for. Forlaget må til gjengjeld tåle et lite minus i margen for å ha strøket originalutgavens stikkordregister, som formodentlig ville vært enda mer nyttig for norske lesere enn for amerikanske. Navneregisteret som man har beholdt redder imidlertid mesteparten av oppslagsmuligheten for lesere som ønsker det. Mange norske allmennlesere vil nok oppleve at teksten kan bli vel massiv, når man på det verste må pløye seg gjennom et kapittel på 99 sider uten en eneste underoverskrift. 29 Det er imidlertid lett forståelig at forlaget ved en oversettelse under sterkt tidspress ikke har hatt mulighet til å endre kapittelstrukturen og/eller sette inn underoverskrifter.
Summa summarum er boken selvsagt vel verdt sine 449 kroner for alle med et minimum av interesse for Hillary Rodham Clinton og/eller for det politiske liv i dagens USA. Prisen er rimelig nok i forhold til Aschehougs øvrige utgivelser i 2007, men tilsynelatende dermed en femtilapp over standarden de konkurrerende forlagene har lagt seg på for sammenlignbare bøker. Det blir spennende å se om Aschehougs dyktige distribusjonsapparat og markedsføringsavdeling har klart å kompensere det, når salgstallene for fjorårets bøker skal summeres opp. Bernsteins bok konkurrerer i noen grad også med seg selv, siden den engelskspråklige utgaven nå kan bestilles på internett for under en fjerdedel av prisen på den norske. Det illustrerer et dilemma i forhold til oversettelser av internasjonale bestselgere, som norske forlag trolig vil merke mer til i de kommende årene.
Usikker fremtid for biografen og den biograferte
I hvor stor grad denne boken får bli stående fremme til høst- og julesalget i 2008, avgjøres i stor grad av de nærmeste dagene begivenheter. Når denne anmeldelsen publiseres er den så langt viktigste dagen i hovedpersonens politiske karriere – supertirsdagen 5. februar 2008 – nemlig bare syv dager unna. Formodentlig er det som presidentkandidat nå eller aldri for den etter hvert 60 år gamle Hillary Rodham Clinton. Undertegnede anmelder fastholder fortsatt sitt tretrinnsresonnement om at Hillary har best sjanse til å bli nominert, at konkurrenten Barack Obama ville hatt bedre sjanse til å bli valgt hvis han hadde blitt nominert, men at Hillary vil ha bedre sjanser til å lykkes som president hvis hun skulle bli valgt. 30 Men det forutsetter i så fall at hun klarer noe Bernsteins bok viser at hun i svært liten grad har klart tidligere i sin karriere, nemlig å ta til seg konstruktiv kritikk og lære av sine feil. Om Hillary Rodham Clinton våren 2009 får vende tilbake til Det hvite hus som president, må hun vise atskillig større realisme og tålmodighet enn hun gjorde som presidentfrue, for å lykkes med å realisere den nasjonale helseforsikringen og andre av sine overordnede mål. Da er Bernsteins bok en av de bøkene hun bør både lese og bruke for hva den er verdt. Men i mellomtiden er den også en av de bøkene hennes mange motstandere sikkert vil vite både å lese og å bruke for enda mer enn hva den er verdt mot henne.
Carl Bernstein har altså i en tidligere episode bidratt sterkt til å felle en mannlig republikansk president. Det gjenstår å se om at han gjennom denne boken også bidrar sterkt til å felle en kvinnelig demokratisk presidentkandidat. Men i så fall vil trolig fremtiden si om Hillary Rodham Clinton som om Richard Nixon, at de falt på egne feilgrep og egen utilstrekkelighet. Den klarsynte og maktkritiske Carl Bernstein har i begge tilfeller nemlig bare gjort sin viktige jobb som journalist, og med fullt forsvarlige midler brakt frem ubehagelige deler av sannheten om sitt lands politiske ledere. Bernstein har etter dette gjendrevet spekulasjonene om at hans tid som forfatter er over, men samtidig også demonstrert svakheter han bør bearbeide til eventuelle senere anledninger. Det handler kort sagt om å lære av sine små og store feilgrep i fortiden for å kunne realisere sitt potensial enda bedre i fremtiden, enten man snakker om presidentkandidatkandidat Hillary Rodham Clinton eller om biografiforfatter Carl Bernstein.
Noter
1: Gail Sheehy Hillarys valg (2000).
2: Hillary Rodham Clinton Levende historie (2004).
3: Per Egil Hegge i debatt på NRKs Frokost-TV 10.12.2007, relatert til lanseringen av boken omtalt i denne anmeldelse.
4: Carl Bernstein Loyalties: A Sons Memoir (1989).
5: Carl Bernstein & Marco Politi: His Holiness: John Paul II and the History of Our Time (1996).
6: Carl Bernstein & Bob Woodward The Secret Man: The Story of Watergate’s Deep Throat (2005).
7: http://en.wikipedia.org/wiki/Carl_Bernstein
8: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 609.
9: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 391.
10: For utdypning rundt kvalitetskravene til en historisk biografi, se Hans Olav Lahlum Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer – og som akademisk balansekunstner. Artikkel publisert i tidsskriftet Fortid 1/2008.
11: Carl Bernstein A Women in Charge (2007): 232 og Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 226.
12: Carl Bernstein A Women in Charge (2007): 473 og Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 462.
13: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 283.
14: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 116.
15: Guvernørerfaring hadde foruten de sittende guvernørene Woodrow Wilson (New Jersey) og Franklin D. Roosevelt (New York) også Theodore Roosevelt (New York), Calvin Coolidge (Massachusetts), Jimmy Carter (Georgia) og Ronald Reagan (California). Erfaring fra Kongressen hadde foruten de sittende senatorene Warren Harding og John F. Kennedy også Harry S. Truman (Senatet), Richard M. Nixon (Senatet og Representantenes hus), Lyndon B. Johnson (Senatet og Representantens hus), Gerald Ford (Representantenes hus) og George Bush (Representantenes hus). Blant de øvrige tre presidentene som tiltrådte før Bill Clinton på 1900-tallet hadde både William Howard Taft og Herbert Hoover sin viktigste politiske erfaring som statsråder, mens Dwight D. Eisenhower aldri hadde hatt noe politisk verv tidligere.
16: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 493-494.
17: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 164.
18: For utdypning rundt disse balansehensynene, se Hans Olav Lahlum Den historiske biograf som aktor, forsvarer og dommer – og som akademisk balansekunstner. Artikkel publisert i tidsskriftet Fortid 1/2008.
19: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 524-540 (kapittelet ”En kvinne tar føringen”).
20: Madeleine Albright Min lange reise (2004).
21: Bill Clinton Mitt liv (2006).
22: Hillary Rodham Clinton Levende historie (2004).
23: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 190.
24: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 450.
25: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 377.
26: ”Da hun stilte til senatsvalget, endret hun taktisk retning, og da hun var valgt, lærte hun seg å bli en svært dyktig politiker, i den grad at hun nå besitter en uvanlig kombinasjon av egenskaper som trekker tunge veksler på vidt forskjellige disipliner og tradisjoner: hennes eget ”konservativ i hjernen, liberal i hjertet-instinkt”, læretiden hos Bill Clinton og hans uforlignelige valgkampevner, trianguleringsteoriene hun arvet fra sin mann og Dick Morris, den kreative bruken av meningsmålinger fra Morris’ etterfølger og tidligere disippel Mark Penn, hennes bakgrunn i den Wesley-metodiske tradisjon, en skarp og dyrekjøpt forståelse av Lee Atwater/Karl Rove-skolen innen republikansk politikk og viljen til å kappes med dens metoder når hun finner det nødvendig, de organisatoriske, strategiske og motiverende egenskapene som fremgår av Diane Blairs beretning fra presidentvalgkampen 1992, og, som alltid, en clintonsk erkjennelse av behovet for et stort pengeinnsamlingsapparat som, når det virkelig gjelder, kan settes i sving for å møte enhver eventualitet.” – Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 545.
27: Carl Bernstein A Women in Charge (2007): 401.
28: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 389.
29: Carl Bernstein Hillary. Veien mot toppen (2007): 88-187 (kapittelet ”Å slå rot i Arkansas”).
30: Dette tretrinns resonnement ble presentert og begrunnet av anmelderen i NRK P2s Radioselskapet 10.01.2008. At Hillary har best sjanse til å bli nominert som demokratenes presidentkandidat ble hevdet og begrunnet av anmelderen på NRKs Frokost TV 10.12.2007, relatert til lanseringen av boken omtalt i denne anmeldelse.