Tittel: Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23
Forfatter: Carl Emil Vogt
Utgitt: 2007
ISBN: 978-82-03-23371-5
Sider: 346
Forlag: Aschehoug

Den unge historikeren Carl Emil Vogts bok om nobelprisvinneren Fridtjof Nansens kamp mot hungersnøden i Russland inneholder både tankevekkende fortellinger og instruktive drøftinger. Boken hemmes likevel av en litt tungvint fremstillingsform og et noe uklart fokus.

Det overrasket sikkert både mange allmennlesere og noen anmeldere at storforlagets Aschehougs bokhøst i år inneholder en bok av en fra før lite kjent historiker, om et tilsynelatende ganske smalt tema fra mellomkrigstidens internasjonale historie. Denne anmelder og mange andre faghistorikere med ham, gned seg imidlertid straks i hendene og fant utgivelsen helt på sin plass. Den 33 år gamle doktorgradstipendiaten Carl Emil Vogt, har så langt i svært stor grad konsentrert sitt akademiske virke på nettopp nobelprisvinneren Fridtjof Nansen (1861-1930) og hans humanitære arbeid i Russland. I skyggen av to verdenskriger var hungersnøden i Russland 1921-23 en av forrige århundres glemte tragedier, som sendte flere millioner mennesker i døden og sterkt preget livet videre for enda mange flere. Og selv om Fridtjof Nansen de siste årtiene tilsynelatende stille har glidd nedover listene med våre nasjonalhelter, er han fortsatt en av bare to nordmenn som har blitt tildelt Nobels fredspris. Samt en av svært få døde før 2. verdenskrig som nesten alle nordmenn i 2008 umiddelbart kan knytte assosiasjoner til. Etter at Vogt har foretatt omfattende kildestudier i tidligere lukkede russiske arkiver, rangerer han formodentlig allerede blant verdens største eksperter på temaet. Man aner revolusjoner eller i hvert fall store revisjoner av tidligere historieskriving på området, når Vogt allerede tidlig i sitt doktorgradstudium velger å legge frem sine funn i bokform.

Som ventet mangler boken slett ikke kunnskaper. Vogt imponerer fra start til mål med formidable detaljkjennskap ikke bare til Nansen, men også til hungersnøden i Russland og til en lang rekke mindre kjente aktører derfra. Åpenbart ligger det også en sjeldent stor og samvittighetsfull arbeidsinnsats bak disse rundt 290 tekstsidene. Selv om Vogt av og til slurver med manglende henvisninger, er det aldri grunn til å mistenke ham verken for noen slags misbruk av kilder eller for latskap. Kildelisten er imponerende bred med litteratur og arkivmateriale så vel som aviser og tidskrifter fra en rekke språk, og brukes aktivt gjennom over 700 sluttnoter. Den språkmektige forfatterens ambisjoner og perfeksjonistiske innstilling er kort sagt like åpenbar som hans kunnskaper.

Gode illustrasjoner, litt tung tekst
Likevel er førsteinntrykket av boken ikke bare positivt. Det skyldes for en stor del at Vogt alene i bokform for første gang, sliter litt med å finne en fremstillingsform som treffer allmennlesere hjemme. Det går mange sider mellom hver stavefeil, og boken er tross en konservativ språkføring befriende fri for sjeldne akademiske fremmedord. Men det går litt for få sider mellom hver unødvendig lange og avanserte setning. Balansen mellom å gi leseren tilstrekkelig informasjon og å unngå unødvendige gjentakelser, er et stort dilemma i en historisk temabok som denne. Det kjennes imidlertid periodevis som det blir litt for mange hakk i plata her, særlig fordi forfatteren stadig minner om hva han alt har sagt og på hvilken side han sa det. Slike påminnelser egner seg langt bedre i akademiske avhandlinger enn i bøker rettet mot et allmennmarked.

Et lignende dilemma gjelder antallet omtalte personer. Det er i utgangspunktet berikende at forfatteren anlegger et bredt perspektiv og omtaler ulike menneskers ulike opplevelse av krisen og betydning for den. Når en bok med rundt 290 tekstsider resulterer i et register med godt over 300 navn, som i all hovedsak er ukjente for den jevne allmennleser fra før, synes imidlertid ambisjonene på det punktet strukket litt langt. Boken ville trolig blitt mer leservennlig om den hadde vært redigert litt strammere i så måte, for eksempel ved at noen av de mindre sentrale navnene hadde blitt flyttet over fra hovedtekst til sluttnoter. Tilsvarende kunne også deler av de biografiske opplysningene om aktører med fordel vært tatt ut av hovedteksten, og puttet inn i et appendiks med korte faktaportretter.

Å dele boken inn i tematiske kapitler, men med en underliggende kronologisk struktur, er et metodisk spennende grep som her fungerer godt. Det fremstår imidlertid som en merkelig vurdering fra forlag og forfatter, når kapitlene ikke deles opp med bruk av underoverskrifter. Det gjelder særlig siden flere av kapitlene er ganske lange, og har en tidvis raskt skiftende tematikk. Når boken dessuten i perioder ikke bruker linjeskifte ved nye avsnitt og inneholder litt for mange og litt for lange sitater gjengitt i 1920-tallets språkform, blir resultatet flere ganger lange og lite luftige tekstbolker. Mange lesere gisper trolig lettet etter luft når en illustrasjon åpenbarer seg i teksten. Ut fra bokens tittel ventet nok de fleste å finne flere enn fire fotografier av Nansen inne i den. Helhetsinntrykket hva angår illustrasjonene blir likevel svært godt. Det skyldes delvis at boken inneholder et romslig utvalg relevante fotografier fra krisen i Russland og andre aktører derfra, samt opptil flere informative kart. Det største visuelle plusset er likevel kreativ bruk av et titalls karikaturtegninger, en forfriskende og fortsatt for lite brukt illustrasjon i historiske bøker.

Et vedvarende ambivalent bokprosjekt
Illustrasjonene er representative for bokens innhold, men dermed samtidig også for dens ambivalens. Det fremgår av forfatterens avsluttende takkeord, at han fra start hadde tenkt seg en mer snever og fokusert bok enn hva forlaget viste seg å ønske. Det er en i bransjen vel kjent type meningsbrytning, som om den utnyttes riktig ofte kan føre til at resultatet blir bedre enn både forfatter og forlag hadde tenkt seg. Det kan imidlertid synes som om meningsbrytningen her snarere har resultert i en vedvarende ambivalens for bokprosjektet. Resultatet blir at Vogt tross sin erfaring som sensor ved universitetsstudier, forblir noe unøyaktig på sammenhengen mellom tittel og innhold. Det er i så måte illustrerende at bokens tittel setter rammene til Russland 1921-23, mens dens første setning sier Russland og Ukraina 1921-22. Hvoretter de 75 første tekstsidene går med på å komme frem til 1921, med mye nyttig men også litt for mye unødvendig bakgrunnsinformasjon. Tittelen så vel som forsidebildet antyder et sterkt fokus på Nansen, men hoveddelen av bokens innhold handler om hungersnødskrisen i videre forstand. Nansen er sant nok den mest omtalte aktøren, men også han dukker ofte ut og inn av teksten de første 250 sidene. Når Nansen forsvinner ut kommer det til dels inn andre aktører, men fremfor alt detaljerte skildringer av nøden i Russland før og under krisen. Slike skildringer er selvsagt helt på sin plass når hovedtemaet i boken er en glemt katastrofe som kostet minst fem millioner mennesker livet. Flere steder fungerer de også som en nyttig og gripende påminnelse om hvilke menneskelig lidelser som i forrige århundre fant sted selv i våre naboland. Men for det første blir det alt i alt litt for mange detaljer på siden av bokens problematikk. Og for det andre angriper elendighetsbeskrivelsene i stadig gjenkommende tidevannsbølger, lenge etter at alle leserne har sluttet å trekke i tvil hungersnødens grusomhet og omfang.

Kritiske drøftinger om en krympende nasjonalhelt
Typisk nok kommer bokens beste og viktigste deler etter at krisen er over, når forfatteren kommer i gang med sine oppsummerende drøftinger av Nansens rolle og betydning. Selv om noen mer og mindre vellykkede synsinger, morsomheter og aproposer har fått snike seg inn uten å bli kastet ut, er Vogt når han finner en passende problemstilling relatert til Nansen både gjennomført saklig og imponerende objektiv. Eventuelle politiske sympatier og antipatier forfatteren på fritiden måtte ha lar seg knapt lese ut noe sted, og i forhold til Nansen som person fremstår Vogt verken som slitsomt kritisk eller utidig skjønnmalende. Slikt sett går boken og forfatteren rett inn i en positivistisk og metodisk verdinøytral historietradisjon som kler dem begge godt.

Vogt fastholder til siste side en prinsipiell sympati og beundring for Nansens intensjoner og innsatsvilje, men det forhindrer ham aldri fra å stille kritiske spørsmål om både resultater og betydning. Boken våger å stille spørsmål ved om Nansen fortjente sin nobelpris, og endog om han fungerte som en politisk naiv og ”nyttig idiot” for Lenins kommunistregime. ¹ Svaret synes nærmest å være et nyansert ja på begge punkter. Vogt nedjusterer nøkternt antallet mennesker som Nansen reddet fra sultedøden fra de syv millioner nobelkomiteen la til grunn, og helt ned til ”noen titusener”. ² Og kommer til den troverdige overordnede konklusjon at Herbert Hoovers innsats ble langt viktigere og reddet langt flere enn Fridtjof Nansens, selv om motivene fra amerikansk side i mye større grad var motivert av politisk egeninteresse. Det viser høy faglig integritet når Vogt etter i så stor grad å ha hengt sin akademiske karriere på studier av Nansen, konkluderer med å nedtone hans betydning. Oppvurderingen av Hoovers innsats kunne i ekspresidentens siste leveår på 1960-tallet kanskje ha sikret boken oppmerksomhet i amerikanske historikermiljøet. I 2007 kommer den imidlertid i kjølvannet av nyere amerikanske studier med samme konklusjon hva angår Hoover. ³ At Hoovers praktiske betydning langt overgikk Nansens ble sterkt poengtert også i den nyeste norske Nansen-biografien, skrevet av journalistnestoren Per Egil Hegge for fem år siden. ⁴ Hegge baserte seg imidlertid da i stor grad på Vogts hovedoppgave. ⁵ Vogts oppdaterte fremstilling baserer seg dessuten på mer nitidige detaljstudier og mer omfattende drøftinger, og gir følgelig et mer utfyllende og trolig mer nøyaktig bilde enn alle tidligere norske behandlinger av temaet. Det synes per 2007 som et sannsynlig fremtidsscenario at Nansens moralske forbilde og hans politisk-psykologiske betydning vil fortsette å ruve, mens hans konkrete betydning son livredder nedtones sterkt. Samt at Carl Emil Vogt vil bli stående som den viktigste forskeren bak etableringen av dette reviderte bildet av nobelprisvinnerens betydning.

Vogts beste drøftinger om Nansens betydning kommer imidlertid først i bokens siste kapitler. Tidligere viser mange av sporene teksten starter seg aldri å lede frem til Nansen. Ett eksempel er omtalen av den kriserammede historikeren Aleksej Babin. Babin introduseres så massivt og vender tilbake med sine dagboknotater om situasjonen så mange ganger, at man med stadig større spenning venter på hans møte med Nansen. Som imidlertid aldri kommer. I tillegg farer boken litt lett over flere temaer mange lesere vil ha stor interesse av. Vogt streifer for eksempel knapt innom en interessant påstand fra Per Egil Hegge, om at Nansens tanker om Russlands utfordringer og muligheter etter krisen trolig var langt mer treffende enn Hoover og de andre amerikanernes. ⁶ Krisens betydning for Nansens forhold både til politikkens ytre høyre og til arbeiderbevegelsen hjemme i Norge omtales greit, men noe kort. Forfatteren og forlaget synes å ha vært klar over forventningene en slik bok skaper hva angår Nansens forhold til Quisling: Vår senere nasjonalforræder dukker ofte opp og blir lenge i de siste kapitlene om krisetiden. Forhåpningene om nye spennende funn her viser seg imidlertid overoptimistiske. Vogt redegjør ryddig og greit for hva som er kjent om Quislings to russiskfødte koner og om hans innsats i Russland. Men det blir en ny fortelling om Quisling og krisen snarere enn noe nyskapende rundt Quisling og Nansen: Forfatteren har verken nye oppdagelser eller nye revolusjonerende perspektiver å komme med i så måte. Vogt skal selvsagt ikke trekkes fordi han der og om andre spennende temaer forblir nøkternt saklig fremfor å gli ut i spekulasjon. Manglende nyheter om Nansens forhold til Quisling og andre kjente nordmenn fra perioden, gir likevel ikke boken noe løft verken i forhold til forskere eller allmennlesere.

Lærdommene som ikke ble trukket
Fokuset på Nansen blir altså klarere og boken bedre mot slutten. Men etter at så stor del er brukt på krisen i mer generell forstand, venter man på at forfatteren i konsekvensens navn skal oppsummere historiske lærdommer av dem og gjerne trekke den tråden videre frem mot vår tid. Det uteblir, selv om det kommer et spenstig lite tilløp med spørsmålet om arven fra Nansen på bokens siste hovedtekstside. Realiteten var altså at hungersnøden fra start i stor grad skal forstås som resultat av en naturkatastrofe, i et tilbakeliggende land med en stor og utsatt befolkning med lav levestandard. Men også at krisens omfang ble økt fordi det sittende regimet opptrådte svært autoritært, og ga kampen mot sine politiske fiender forrang fremfor å hjelpe krisens ofre. Den internasjonale krisehjelpen ble mindre enn håpet mye fordi andre land lot sin politiske motstand mot regimet i landet få forrang fremfor å hjelpe krisens ofre. Og selv om ikke ubetydelige private midler ble samlet inn for å hjelpe krisens ofre, viste vel stilte mennesker både i Norge og andre vesteuropeiske land stor evne til å stille uløste oppgaver i eget land opp mot døende mennesker i andre land. Det er mange spennende muligheter til å sammenligne situasjonen i Russland med senere tragedier andre steder i verden, noe som kunne bidratt til å øke bokens dagsaktuelle relevans. Uten dem blir Vogts vinkling noe reduksjonistisk og idiografisk: Krisen reduseres i noen grad til en av mange enkeltstående historisk katastrofer uten at en videre nytteverdi demonstreres. Og bokens ide og vinkling forblir med dette samtidig konsekvent inkonsekvent: Tittelen handler om Nansen, boken mer om krisen - og de oppsummerende avslutningskapitlene likevel om Nansen.

Ufullendt start for lovende historiker
Både i forhold til fremstillingsform og innhold kjennes det etter dette som et manus med stort potensial har fått gå i trykken litt for tidlig, i en situasjon hvor relativt enkle grep kunne gjort boken både ryddigere for fagleseren og lettere tilgjengelig for allmennleseren. Med sine mange positive kvaliteter er boken etter stigningen på slutten nærmere fem enn tre, men terningen stopper fortsatt på fire. Man spør seg ut fra sidetallet om boken ikke er blitt priset litt for høyt av forlaget. Det kan i så fall vise seg være et minus når den i julesalgshyllene havner i prisklasse med flere historierelaterte bøker som er av synlig større omfang og har fått mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis går det ikke ut over salget på Vogts debutbok, som er vel verdt 399 kroner for alle med et minimum av interesse for russisk og norsk historie. For alle som arbeider med minst en av delene, forsvarer boken en fast plass i bokhyllene for mange år fremover.

Det gjenstår å teste ut historisk om Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23 blir et høydepunkt eller bare et trappetrinn for forfatteren. Denne anmelders hovedtips er at den om tjue år vil stå igjen som en velsmakende aperitiff til et større, sterkere og bredere historisk forfatterskap. Det er ikke for mange historikere som får tilliten både til å skrive en doktorgradsavhandling og til å utgi en bok på et av de største nasjonale forlagene i en alder av 33 år. Og boken er et stort steg videre, etter at forfatteren i forfjor debuterte på Aschehoug med et lovende historisk portrett av Nansen i boken om de norske nobelprisvinnerne. ⁷ Det er sterkt å håpe at Carl Emil Vogt en gang i fremtiden finner tid og anledning til å sammenfatte sine detaljstudier fra Fridtjof Nansens liv til en komplett historisk biografi. Det vil tatt i betraktning hans kildeperfeksjonisme nødvendigvis måtte ta noen år. Men denne anmelder lover i mellomtiden med stor interesse å lese alle bøker Vogt måtte skrive knyttet til andre personer og temaer fra norsk og/eller russisk mellomkrigstid.

Noter
1: Carl Emil Vogt 2007 Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23. Spørsmålet om nobelprisen var fortjent omtales på s. 256-262, spørsmålet om Nansen fungerte som kommunistregimets nyttige idiot på s. 280-283.
2: Vogt 2007 s. 273-276.
3: Se for eksempel på en nyere amerikansk studie Benjamin Weissman 1974 Herbert Hoover and Famine Relief to Russia: 1921-1923, som Vogt også i stor grad bygger sin fremstilling av Hoovers innsats på.
4: Per Egil Hegge 2002 Bare én vilje s. 151-170.
5: Carl Emil Vogt 2001 Fridtjof Nansen og hjelpearbeidet i Russland 1921-1923, hovedfagsoppgave fra Universitetet i Oslo.
6: Per Egil Hegge 2002 Bare én vilje s. 166-167.
7: Carl Emil Vogt: Fridtjof Nansen. S. 117-152 i Olav Njølstad red 2005 Norske nobelprisvinnere. Fra Bjørnson til Kydland.

-----

Cand Philol Hans Olav Lahlum (født 1973) er utdannet historiker, med hovedfag i historie samt mellomfag i statsvitenskap, mellomfag i religionshistorie og grunnfag i Vest-Europa-kunnskap fra Universitetet i Oslo. Etter studiene har Lahlum vært mye bruk som foreleser, veileder og sensor ved Høgskolen i Lillehammer, og har gjesteforelest blant annet ved NTNU i Trondheim. Han har publisert kronikker i flere riksaviser, og var for årgangen 2006 ansvarlig redaktør for Norsk Sjakkblad. Lahlum utga i 2006 på Kunnskapsforlaget det historiefaglige spørrespillet Erobreren (sammen med medforfatter Sanna Sarromaa), og i 2007 på Cappelen Oscar Torp. En politisk biografi. Han skal på Cappelen i 2008 utgi en bok med historiske portretter av alle USAs presidenter fra George Washington til George W. Bush, og i 2009 en historisk biografi over Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Haakon Lie. Lahlum kan kontaktes på Hanso.lahlum [på] c2i.net

Carl Emil Vogt og Hans Olav Lahlum var våren 2005 sensorat sammen under eksamener for årsstudiumstudenter i samtidshistorie ved Høgskolen i Lillehammer.