Den tredje boken om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander er nå avsluttet. 700 magiske sider. Jeg åpner boken og leser til kl 05.00 om morgenen. Sover litt, gjør unna det aller mest nødvendige før jeg leser boken ferdig. Slike bøker kan selvsagt analyseres ihjel, men det er kanskje viktigere å påpeke at de har det lille ekstra som virkelig fanger leseren.
Dessverre er ikke dette slutten på Millennium-serien til Stieg Larsson. Forfatteren hadde planlagt 10 bøker, men fikk kun skrevet ferdig tre før sin for tidlige død. Grunnen til at jeg påpeker dette, er at boken ikke er en avslutning av fortellingen om tidsskriftet og menneskene rundt det. Alle tråder trekkes ikke på plass. Jeg har hele tiden en følelse av at boken er en del av et større prosjekt.
Dette er ikke en ordinær krimbok, men en saga om noen svært spesielle mennesker. Dette kommer tydeligst frem når man sammenligner boken med de to foregående bøkene, og da spesielt den første. Menn som hater kvinner (Bokavisens anmeldelse) var en tradisjonell krim. Usedvanlig velskrevet og fengslende, men dog en krimbok av godt merke.
Luftslottet som sprengtes er ikke en krimbok der en forbrytelse nøstes opp. Det er en form for spenningsthriller der vi ikke rives med i jakten på en løsning, men av nysgjerrighet på hvordan menneskene vil takle det som kommer. Noen lesere vil nok bli skuffet over dette, men jeg synes dette tar Larssons forfatterskap til et nytt nivå. Han gjentar ikke seg selv, men skaper en unik ny bok.
Menneskene er en sentral del av seriens suksess. Forfatteren har lykkes med å skape svært unike hovedpersoner, med tonnevis av personlighet. Menneskelige, men overmenneskelige. Kjærlighetsforhold som kolliderer med det konservative bestående, men som synes akk så naturlige. Sjalusi og fravær av slike følelser side om side. Mange småhistorier knyttet sammen til en større fortelling.
Jeg er alltid kritisk når jeg mottar en bok på 700 sider. Inneholder den tonnevis med tomsnakk som burde vært redigert bort? Jeg hadde det spørsmålet i bakhodet da jeg leste boken og konklusjonen er soleklar. Jeg ville ikke kuttet en side. Alt som ikke driver frem historien bidrar til å gi menneskene liv.
Stieg Larsson har ikke bare gitt oss ekstraordinær spenning. Han har gitt oss stor kunst.