Tittel: Enke for et år
Forfatter: John Irving
Utgitt: 2004
ISBN: 9788205340329
Antall sider: 601
Forlag: Gyldendal
Det føles litt risikabelt å skulle skrive om John Irving, som har vært en mester i skrivefaget siden litt før jeg ble født. Men det er på den annen side ikke vanskelig å finne noe å si: Historiene han forteller kan glede, gripe, og irritere, og en sjelden gang kjede. Men selv da gjør de inntrykk.
Enke for et år forteller tre historier om forfatteren Ruth Cole og hennes familie av forfattere. Sommeren 1958 pakker moren hennes sakene sine. Det er fem år etter at hennes to sønner omkom i en tragisk ulykke. Hun forlater Ruth, ektemannen (som er barnebokforfatter), og ektemannens unge sjåfør. Sjåføren er hennes elsker, og dypt forelsket i henne. Han kommer senere til å skrive bok etter bok om kjærlighetsforhold mellom unge menn og voksne kvinner.
Høsten 1990 er preget av voldtekt, dødsfall, drap, og boklansering, med andre ord dramatisk og begivenhetsrikt. Hun får også vite at moren fortsatt er i live, og er krimforfatter. I 1995 har hun vært enke i et år, og treffer en ny mann. Han er ikke forfatter, men han elsker å lese. Og mange av de andre trådene i det tidligere livet hennes blir til slutt knyttet sammen.
Mellom disse milepælene får Irving plass til mange historier og episoder. Farens litt nedrige kvinneerobringer. Brødrenes dødsfall. Eks-sjåføren Eddies sjarmerende klossethet. Når jeg noen ganger føler irritasjon, er det fordi fortellingen noen ganger blir for sprikende. Ikke bare i innhold, men også i form. På den ene siden, skildringen av den ulykkelige moren som stivner til bare hun tenker på sønnenes tragiske dødsfall. På den andre siden, den uheldige gartneren som henger opp-ned i en ligusterhekk og nesten blir kvalt av eksos. Vekslingen mellom farse, dramatikk, fantasi og lavmælte menneskebeskrivelser blir veldig brå.
Likevel gjør det samme mangfoldet også romanen til en fargerik bukett. Figurene kan være feige, kjipe, klossete, stakkarslige, men det er vanskelig å ikke bli glad i dem. Akkurat som fortellingens form, spriker de til alle retninger. Men det er et slags samlende sentrum.
Enke for et år holdes også samlet av en annen faktor: En rekke mønstre og gjentagelser. Jeg har for eksempel vært inne på at nesten alle de viktigste menneskene i Ruths liv er forfattere, forleggere eller journalister. I tillegg har hver av forfatterne ett tema som hver bok de gir ut, dreier seg om. Og det temaet sier noe grunnleggende om deres vesen. Eks-sjåføren skriver alltid om sitt livs viktigste erfaring, forholdet til en eldre kvinne. Den umodne faren skriver barnebøker. Den ulykkelige moren skriver om det nagende fraværet av to forsvunne gutter. Ruth skriver om vriene venninner. Og holder, på tross av alt dette, fast ved at verken hun eller andre forfattere egentlig skriver selvbiografisk. Ja, lissom.
I disse mønstrene og gjentagelsene kan man skimte forfatteren selv, altså John Irving. Men det er uklart, på en spennende måte, hva man egentlig skimter. Står han på scenen og preker? Er det noe om det å være forfatter han vil fortelle? Eller leker han egentlig gjemsel i kulissene, stikker hodet ertende frem, roper ”bare prøv å ta meg”? For noen ganger blir meldingen så tydelig at den kan virke parodisk. Det han kommenterer, kan man få inntrykk av, er ikke egentlig forfatteryrket. Det er litteraturens vitere og synsere. Vi som leter etter budskaper i alt.
Enke for et år var lett å lese, men vanskelig å ”forstå”. Den spriker som en sprellemann, spreller som et lite barn. Om det i det hele tatt er der, er budskapet tilslørt, smygende, organisk. Det jeg sitter igjen med er inntrykkene, og gleden over å ha vært med.