Tittel: La stå
Forfatter: Ingvild H. Rishøi
Utgitt: 2007
ISBN: 9788205376083
Sider: 141
Forlag: Gyldendal

La stå av voksenbokdebutant Ingvild H. Rishøi har fått gode omtaler og førsteopplaget forsvant kjapt over disk. Den er også valgt til hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Dette er bemerkelsesverdig fordi det er snakk om noveller, som er ikke er en særlig populær sjanger her til lands, og selvfølgelig fordi de skrevet av en debutant. Ikke er det kriminallitteratur heller.

Det er snakk om sju velskrevne steintavlenoveller der oftest barn eller ungdom er hovedkarakterer, og gjerne unge som eksisterer litt på kanten av det velfungerende. Ofte ligger det en sårbarhet og ensomhet i tekstene som virker autentisk og gjør inntrykk. Det som likevel imponerer meg aller mest er hvor forskjellige fortellerstemmer Rishøi har klart å skrive fram i disse korte tekstene. Jenta som observerer venninnens gjentatte selvmordsforsøk, Jimmys innbitte sinne og ensomhet, jenta som er nettopp er blitt frisk og er i Syden med moren: hver av novellene har sin egen stemning, sitt eget språk.

Elegant
Novellene har også ulik form. En særlig vellykket er ”Hilsen Julie” som er en samling småtekster fra blant annet en spiralblokk og en hyttebok. En mor er alene på hytta og skriver i brevsform til datteren i en spiralblokk. Innimellom får vi lese passasjer fra hytteboken. Her er det farlig å oppsummere teksten i for stor grad, en viktig del av lesningen er nemlig å finne fram til sammenhengen mellom tekststykkene.

Følelsene og forholdet mellom karakterene antydes og analysen foregår i leseren, ikke i skriften. Selv i morens personlige tekster til datteren er det mye som ikke står der og noe som til og med er strøket over. ”Jeg savner de Jeg vet ikke hva jeg skal skrive Jeg har det fint her jeg er. Jeg er sikker på at pappa har fortalt” (s. 26) Moren sensurerer selv bort de passasjene som er viktigst, og småsnakker heller om hvordan hun får dagene til å gå på hytta.

Hytteliv og hyttens plass i livene til folk – her kjenner vi oss igjen, uten at jeg vil legge for mye vekt på det typiske norske motivet. Måten de ulike tekstene flettes sammen på til et hendelsesforløp og flere hele liv – det er det som gjør novellen så spennende og fin å lese.

Når man har kommet til slutten, får man lyst til å lese novellen om igjen straks for å kunne følge gangen i den enda nøyere. Dette gjelder for flere av novellene, og selv om Rishøi antyder, eksperimenterer og utelater, blir det aldri kjedelig. Det er så at noen av tekststykkene i den nevnte novellen kanskje kunne ha vært skjært bort. For eksempel refereres det til en innstøpning i vedkomfyren og et broderi på stueveggen som for meg virker unødvendige og litt anstrengt eksperimentelle. Uansett er dette snakk om kortere passasjer, og inntrykket ellers er stramt og presist.

Utforming
Design og lay-out er lesevennlig og står i stil til innholdet. Omslaget er i grønn tekstil med svakt trykk, som en gammel og slitt notatbok full av minner. Glatte og eggegule sider med behagelig skrifttype, blanksider og mye luft – den lille boka med de korte novellene er en elegant sak man får lyst til å eie og ikke bare leie på biblioteket. En skal ikke se bort i fra at utformingen har innvirkning på salgstallene, som altså Blæst | Aud Gloppen står for.

Alt i alt en imponerende helhetlig utgivelse med særegne, individuelle karakterer som blir med leseren lenge etter at lesningen er over.