Den demokratiske republikken Kongo er et av verdens aller fattigste land til tross for å være velsignet med en overflod av naturressurser. Få andre afrikanske land har en like brutal historie, med fullstendig hensynsløs utnyttelse under det belgiske koloniherredømmet og en uavhengighet som bare førte til Mobutus brutale diktatur og personlige berikelse. I tiden etter folkemordet i Rwanda og frem til i dag er i tillegg mange millioner mennesker drept som følge av krig, uten at dette har vekket nevneverdig oppmerksomhet i vestlig media.
Med boken Kongo – Landet verden helst vil glemme forteller Per E. Fosser om sine erfaringer fra Kongo. Bakgrunnen for oppholdet var at kona hans fikk jobb for en hjelpeorganisasjon i den østlige delen av Kongo og han ble dermed ”med på lasset”. Siden Fosser hadde erfaring med teaterpedagogikk og iscenesettelse for flyktningeungdom i Norge, tok han i forkant kontakt med Norad for å høre om han kunne bidra med noe lignende i Kongo. Der ble han satt i forbindelse med CRN, en organisasjon utgått fra pinsebevegelsen, som jobbet med rehabilitering av tidligere barnesoldater i Kongo.
Første del av boken fokuserer på jobben hans med barnesoldatene. Ting går dessverre ikke som Fosser hadde håpet. Selv om han går til oppgaven med stor begeistring og entusiasme, og får god kontakt med barna, så skjærer det seg helt med forholdet til CRN. Organisasjonen bekymrer seg for at elementer av undervisningen hans ikke er i tråd med deres kristne verdigrunnlag og han blir rett og slett presset ut.
Resten av boken består av Fossers egne observasjoner og tanker om situasjonen i Kongo. For boken sin del var det sannsynligvis like greit at det gikk som det gikk med forholdet til CRN. Som uavhengig observatør, som ikke taler på vegne av verken myndigheter, medier eller hjelpeorganisasjoner, står han nemlig helt fritt til å gi uttrykk for sine synspunkter og betrakninger. Som representant for CRN tviler jeg på om Fosser kunne ha uttalt seg så klart og tydelig som han faktisk gjør.
Boken er nemlig herlig fri for politisk korrekte floskler av typen ”mennesker som har lite, men som allikevel deler det lille de har”, noe som dessverre vanligvis preger bøker i denne sjangeren. Selv om Fosser selvsagt er kritisk til hvordan kolonimaktene har gitt Kongo et dårlig utgangspunkt, så mener han også at kongoleserne selv må ta sin del av skylden. Han diskuterer blant annet hvordan stammesystemet, som i tidligere tider var en nødvendig livsforsikring, ikke ser ut til å være forenlig med det moderne samfunn.
Jeg tror Fosser setter fingeren på noe svært viktig med følgende skarpe observasjoner:
"Etter en tid i landet oppdager man at det er et ord man sjelden hører. Ordet er det enkleste av alle: takk. […] Den forklaringen som forekommer mest plausibel, er dessverre også den tristeste: Kongolesere har i så mange århundrer vært vant til å ikke å ha noe eget initiativ, ikke ha noen egen vilje, bare gjøre hva de fikk ordre om, at når de mottok en ynkelig skjerv som belønning, var det i hvert fall ingen grunn til å bukke dypt og takke."
Han underbygger denne påstanden med sine egne erfaringer og sier videre:
"Et annet uttrykk for arret fra slavelenken er mangel på sjenerøsitet. Kongoleserne tar, de gir ikke. […] Nok et utslag av arret: mangel på empati, på evne til å ha vondt av andre, bortsett fra sine egne. […] Folk kan dratte om på gaten, en bare skritter over dem."
I det hele tatt er det en fornøyelse å lese Fossers tanker om den kongolesiske mentaliteten, kulturen, religionens innvirkning på livet, bevaring av regnskogen og så videre. Fosser er imidlertid ikke fullstendig pessimist med hensyn på fremtiden. Han påpeker en del positive trekk, som at det nylig ble gjennomført et relativt demokratisk valg. Men, utfordringene er uansett store:
"…en virkelig holdningsendring må til, en holdningsendring som kan bli en integrert del av kongolesernes karakter og bevissthet. Hvordan en slik kan skapes overgår min kompetanse, men det bør helst skje om ikke altfor lenge."
I sin oppbygning synes jeg boken er litt rotete og fragmentert. Med litt ekstra redigeringsarbeid i forkant av utgivelsen kunne bokens forskjellige deler blitt bedre integrert i hverandre, istedenfor til en viss grad å fremstå som nesten uavhengige essay. Men, dette blir flisespikkeri. Det viktigste er uansett at boken er svært lesverdig og interessant. Alle med interesse for Afrika vil ha stor glede av denne boken.