Tittel: Flisen fra Argo
Forfatter: Sjón
Oversetter: Kjersti Lea
Utgitt: 2007
ISBN: 9788205365841
Sider: 140
Forlag: Tiden

Islendingen Sjóns forrige bok, Skugga-Baldur, ble hedret med Nordisk Råds litteraturpris i 2005, og er en fantastisk fortelling. Presist og vakkert skildres det gamle islandske samfunnet og dets originale skikker og karakterer. Teksten er også svært fortettet og helhetlig: Først helt til slutt skjønner vi hva jegeren og sin rev har med jenta fra sjørøverskipet og en tedrikkende verdensfarer av en lege å gjøre.

Flisen fra Argo har en svært annerledes stil og utforming fra Baldur-perlen, nå er det ikke nødvendigvis en sammenheng mellom hendelsene. Karakterer forteller deres langdryge, mytiske historier eller skipskrøner, for så å forsvinne igjen. Det hele ender med et forvirrende etterord der forfatteren sier noe om at de ”gamle gudene” lever i beste velgående i den moderne verden, skjult for kirken, men at de kan gi seg til kjenne i gitte situasjoner. La oss ta det fra begynnelsen av.

Det er 1949, og redaktør for tidsskriftet Fisk og kultur, Valdimar Haraldsson, blir invitert med på et handelsskip til Svartehavet. Haraldsson er overbevist om at det er det tradisjonelle kostholdet, nemlig fisk, som har gjort nordboerne til det stolte, høyreiste folkeslaget det er. Skipet blir liggende i en norsk fjord lenger enn planlagt, og felles middagene på kveldene blir etter hvert ventedagenes høydepunkt. Her får de også høre fortellingen til annenstyrmann Kainevs om da han steilte med skipet Argo.

Det er morsomt å følge Haraldssons frustrasjon ettersom dagene går, og de kun får servert kjøtt til middag. Tung i magen og døsen har han store problemer med å holde tritt med Kainevs uendelige fortelling, og han irriterer seg i økende grad over treflisen fra Argo som Kainevs tar frem hver gang han skal ta opp igjen fortellingen sin (akkurat som lady and the log i Twin Peaks). Men når de endelig får servert fisk, blir det aldri klart hvorfor de ikke har fått det før. Foredraget Haraldsson holder om hvordan kultur og mat henger sammen, overbeviser heller ikke. I foredraget er det et hovedpoeng at hjertet til mennesket og fisken er så like, men hva har egentlig det med kosthold å gjøre?

Jeg synes Valdimar Haraldsson er en original og morsom karakter; en perfekt helt i en nordisk roman. Men handlingen og begivenhetene får aldri utviklet seg. Forhold som det knytter seg spenning til i teksten, blir hengende i løse luften og det kjennes utilfredsstillende. Ett av høydepunktene i Kainevs fortelling er når de ankommer en øy som bare har kvinnelige innbyggere, og på grunn av en forbannelse må de begjære og elske med alle disse kvinnene for at de skal bli frie igjen. De blir selvsagt i månedsvis, og man undrer seg hele tiden for hvordan syrenene kommer til å reagere når sjømennene en gang får lyst til å dra. Svaret er likegyldig. Mennene går lei av alle kvinnene og løsungene sine, kaster loss og får dra videre.

I etterordet står det at Kainevs representerer Kronos, mytens sirkulære tid, mens Haraldsson representerer Kairos, den bevegelig tid mot døden. Det kan så være at Kainevs fortelling ikke skal ende, og at Kainev åpenbart ikke er en mann av kjøtt og blod som Haraldsson. Men det som plager meg er at enhver spenning konsekvent blir punktert i denne teksten. Det er kanskje en bevisst fortellerteknikk fra forfatterens side, i ”Kronos ånd” så å si, men jeg merker at jeg faller av og utenfor teksten hele tiden, og har problemer med å gjennomføre.

Det er heller ikke slik at språket fenger denne gangen, det er beskrivende, informativt og litt baktungt. Om oversetteren kan klandres for dette vet jeg ikke siden jeg ikke har lest den islandske teksten. Alt i alt en utgivelse uten nerve og særlig sammenheng, slik jeg ser det. Les heller Skugga-Baldur!