Tittel: Døde vitner lyver ikke
Forfatter: Bjørn Bottolvs
Utgitt: 2007
ISBN: 9788205376632
Sider: 242
Forlag: Kolon

Det er liten tvil om at denne boken skiller seg ganske kraftig fra de fleste bøkene innen genren. Slik sett appellerer den som en enslig stemme i en for ofte monoton krimjungel. Det merkes at forfatteren har erfaring fra aktivt arbeid i politiet. Vi følger Jo Kaasa i hans arbeid med en rekke partnere. Politifolk på sitt daglige arbeid, med en større sak som gjennomgående tema i hele boken.

Forfatteren lykkes svært godt med å skape en realistisk politietterforskning. Plottet fungerer, men den store magien mangler. Dette er solid hverdagskrim. Ikke noe fiksfaks eller ekstraordinære begivenheter. Det brukes i underkant av 250 sider på å fortelle en historie som passer på et slikt sidetall. En av krimlitteraturens store hemskoer er en tendens til å skrive alt for lange bøker, dette unngås i denne boken.

Legen Ole J. Claustorp blir myrdet. Han viser seg å ha et interessant klientell med menneskers som har fått medisiner privat. Vi følger jakten på en morder. På veien treffer vi en polsk kvinne og hennes drepte mann, en kvinne som tenner lys i Frognerparken på natten og en politiadvokat på kjøret. Saken rulles gradvis opp.

Pengemangel hos politiet og tilhørende nødvendige prioriteringer gir boken en politisk dimensjon. Synspunktet om at politiet trenger mer ressurser bakes imidlertid naturlig nok inn i handlingen til at det ikke politiserer boken på en negativ måte.

Bottolvs har et kontant og ærlig språk og til tider er det en fornøyelse å følge ordene. Han klarer å skape sadoerotiske bilder på en svært underholdende måte:

"Demonstranten stoppet og pekte på Tina Thunes hest.

- Den hesten har det ikke godt, den skummer rundt munnen.

Tina strammet tøylene og skjøv hjelmen lenger bak på hodet.

- Hadde du vært tre timer mellom beina mine så hadde det skummet rundt kjeften din òg, sa hun og begynte å stryke ridepisken kjælent over den varme, våte hestenakken." (s. 95)

Strålende! Bottolvs har ordet i sin makt.

På den andre siden burde kanskje boken vært redigert litt nøyere. F.eks. heter onkelen til en liten jente Arne Fjeld på side 14 og fra side 19, men på side 15 og 16 heter han Berg. Slikt bør unngås. Generelt er det litt mange personer involvert uten at de bidrar utover å gjøre boken litt uoversiktlig.

Det er imidlertid ingen grunn til å underslå at dette er en krim som absolutt bør leses. Bjørn Bottolvs viser seg som en utmerket krimforfatter.