Tittel: Schopenhauerkuren
Forfatter: Irvin D. Yalom (forfatterens hjemmeside)
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
Utgitt: 2006
Sider: 383
ISBN: 9788253030203
Forlag: Pax

I fjor sommer leste jeg oversatte utdrag av Arthur Schopenhauers hovedverk: Verden som vilje og forestilling. Det jeg husker er mer eller mindre: Å leve, er å ville. Vilje er lidelse. Derfor er livet i seg selv lidelse. Veien bort fra lidelsen er å leve mest mulig viljeløst. Jeg husker også den klare logikken han presenterte disse argumentene med. Men jeg fikk ikke med meg så mye av den Schopenhaueren folk snakker om, den misantropiske, pessimistiske. Poetiske. Sarkastiske. Ensomme. Når Irvin Yalom skriver nok en bok om psykoanalysens møte med filosofien, kommer alt dette i forgrunnen.

Yalom forteller tre historier flettet inn i hverandre. Den første handler om en anerkjent psykoanalytiker, Julius, som får vite at han har et år igjen å leve. Uten å helt vite hvorfor tar han kontakt med Philip, pasienten han ikke klarte å hjelpe. Philip hadde allerede tenkt på å ringe sin gamle lege. Etter 20 år har han nemlig kurert sin egen lidelse, sexavhengighet, ved å lese Schopenhauer. Nå vil han gjøre filosofikunnskapene sine til levebrød. Han vil jobbe som filosofisk rådgiver, og ber terapeuten om å være hans veileder. I bytte tilbyr han noen av Schopenhauers innsikter om døden. Men Julius stiller en annen betingelse: Philip, som nå har distansert seg fra alle mennesker og mesteparten av verden, må være med på gruppeterapi.

Jeg har lest én annen bok av Yalom, Da Nietzsche gråt, og så langt ligner de på hverandre. To menn inngår en avtale. Begge prøver å hjelpe den andre, ingen av dem vil innrømme at de selv trenger hjelp. Etter hvert kommer de under huden på hverandre, endrer hverandres virkelighetssyn – og løser, i samme slengen, hverandres problemer. Likhetene på dette tidspunktet, 50 sider inn i boka, var nesten irriterende. Men Schopenhauerkuren har mer enn bare plotet å by på.

Når begynnelsen først er overstått, utvikler romanen seg til en realistisk skildring av gruppeterapi. Dette er dessverre en sjeldenhet i populærkulturen ellers. Man finner nok av terapeuter på TV, film, for den saks skyld i bøker. For det meste kommer de med banale råd, eller skarpsindige avsløringer av pasientenes skjulte motiver. Virkelighetens psykoterapi foregår … annerledes. Det er i og for seg mange retninger. Om Yaloms terapeutiske metoder er gode, er omdiskutert. Men beskrivelsene hans er gode. Gruppeterapi er også engasjerende å lese om. Terapi og drama handler i utgangspunktet om det samme: Mennesker i forandring. Irvin Yalom trekker de vesentlige fortellingene ut av et flettverk av skjebner.

Den tredje historien er en kort biografi over Schopenhauer selv. Man får høre om hans fødsel, oppvekst, liv og død, om hans motganger, tilflukter, og løsninger. Alt dette griper over i resten av boken. Sitatene som innleder hvert kapittel. Dilemmaene til Philip, som nærmest er Schopenhauers moderne åndstvilling. Schopenhauerkuren der den utfordrer psykoterapien, og der den kommer til kort. Alt dette blir samlet i Yaloms egen Schopenhauerbiografi.

I Schopenhauerkuren gjør altså Irvin Yalom, som i Nietzsche-boken, sine tankeeksperimenter om grenseoverskridelser. Mellom terapeut og pasient, mellom filosofi og psykologi. Schopenhauer viser seg kanskje å være mindre av en utfordring for ham enn Nietzsche var. For å få Nietzsche til å gråte, måtte psykoterapeuten legge seg selv på benken. For å nå inn til Schopenhauers stedfortreder, var det nok å slå bena under et par av hans grunnpremisser. Man kommer et stykke med geniale tanker og skarpsindige analyser. Man kommer enda lengre med å akseptere at man kan bli elsket.