Tittel: Oscar Torp. En politisk biografi.
Forfatter: Hans Olav Lahlum
Sider: 560
ISBN: 9788202235734
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen

Hans Olav Lahlum har skrevet en solid biografi om den glemte statsministeren midt i Gerhardsen-epoken. Da hadde Torp allerede passert høyden av sin makt og popularitet. Han kunne blitt statsminister allerede i 1939/40.

Det er kjent at Høyres John Lyng var statsminister for en borgerlig koalisjon fire korte uker høsten 1963, pga. Kings Bay-skandalen. Men hvor mange vet at Oscar Torp var statsminister tre år på begynnelsen av 1950-tallet, midt i det som senere er kalt Gerhardsen-epoken (1945 – 65)? Og at den samme Torp hadde rekord som lengstsittende partiformann helt til 2001. Han ble da passert av Carl I. Hagen (som satt 5 år lenger enn Torps gamle rekord).

Torp er så godt som glemt i dag. Neste år, på selveste 1. mai er det 50 år siden han døde. Da var han stortingspresident. En posisjon han hadde hatt siden han forlot statsministerstolen.

Oscar Torp (1893 – 1958) var barnearbeideren fra Skjeberg i Østfold som via en imponerende klassereise nådde landets fremste embeder. Partiformann ble han bare 29 år gammel i 1923, midt under striden om Moskvatesene. Den gang DNA (Ap) fortsatt var et kommunistisk parti. Torp var kommunist og revolusjonær – men talte Lenin midt imot i kommunismens storstue Moskva, forlot kommunismen, advarte tidlig mot konsekvensene av nazismen. Som sosialminister fikk han vedtatt reformer som ble velferdsstatens byggestener. Han var den siste av regjeringens medlemmer som forlot Oslo 9. april 1940, efter å ha berget gullet i Norges Bank unna okkupantene. I eksilregjeringen ble den tidligere dømte militærnekteren forsvarsminister (som han var det en kort periode midt på 1930-tallet), og sto efter frigjøringen i spissen for gjenoppbyggingen av Forsvaret. Han var en av Aps ledere som tidligst talte for et vestvendt forsvarsforbund (NATO). Som partiformann i 22 år var han partibyggeren fremfor noen. Han viet seg til både innadvendt organisasjonsarbeid, og til utadvendt agitasjon for Ap og Fagbevegelsen landet over. I 1939/40 ønsket den gamle kjempen Johan Nygaardsvold avløsning som statsminister. Oscar Torp var aktuell, men skiftet kom aldri.

Efter frigjøringen var Torp en av de siste til å returnere til hjemlandet. Vel hjemme fant han nestformannen Einar Gerhardsen i formannsstolen på Youngstorvet, uten mine til å vike plass. Så ble også skiftet fra Torp til Gerhardsen det eneste formannsskifte i Ap som ikke skjedde på et landsmøte. Det var Gerhardsen som hadde regien da han selv trakk seg som statsminister 19.november 1951, og utpekte Torp som sin efterfølger. Også da Torp ble bedt om å gå 21. januar 1955 var det Gerhardsen som hadde regi og som tok over.

Det er en lavmælt, grundig og interessant biografi Hans Olav Lahlum har skrevet. Han tar hensyn til at både Torp og mange av hans samtidige i Ap og rikspolitikken er glemte skikkelser. Boken har derfor en oversikt over Torps samtidige, med korte biografier. Et eksempel til efterfølgelse for andre biografer og forfattere av politiske bøker.

Torp fremstår som en sympatisk person, alltid i tjeneste for bevegelsen, opptatt av å realisere større mål enn sine personlige. Dog tegnes et bilde av ham også som ærgjerrig på egne vegne. Lahlum sammenligner ham med den legendariske Labour-lederen Ernest Bevin, som bygget opp den britiske velferdstaten efter 2.verdenskrig. Gjennom Oscar Torps liv får leseren innblikk i et for lengst tilbakelagt stadium i Norges historie, oppbyggingen av det moderne samfunnet, av Ap som landets fremste politiske og organisatoriske kraft – og man aner hva som kunne ha vært, om Ap ikke hadde stått opp og avvist Moskvatesene.

I boken redegjøres det blant annet for hvordan Torp som forsvarsminister eksil håndterte konflikten rundt general Carl Gustav Fleischer, og Lahlum går sterkt i rette med general Torkel Hovlands bok om krigshelten med det tragiske endeliktet.

I et spesielt interessant sluttkapittel forklarer forfatteren hvorfor Torp i dag nærmest er glemt, tross sine mange fremtredende roller både før og efter 2.verdenskrig. I tillegg hevder Lahlum at Ap i dag viderefører en politisk arv fra Oscar Torp snarere enn Einar Gerhardsen. Men i motsetning til Gerhardsen hadde ikke Torp noen familie rundt seg til å bygge opp et eftermæle. Torp var svært privat, og knapt noen i hans familie eller av efterkommerne befattet seg med politikk.

I tillegg til korte biografier over Torps nærmeste, inneholder boken 108 sider med utdypende noter, og en omfattende litteraturliste. Hans Olav Lahlum har skrevet en forbilledlig biografi jeg varmt vil anbefale.