Tittel: Genenes gåte
Forfattere: Dag O. Hessen og Thore Lie
Utgitt: 2007
Forlag: Spartacus
Språk: Bokmål
ISBN: 9788243004160
Antall sider: 224

Det er med skrekkblandet fryd man åpner en bok av professor Dag O. Hessen. Skrekk, fordi man ennå minnes kvalmekrampene over enkelte avsnitt i hans biografi om Carl von Linné. Fryd, fordi man får sjansen til å slakte en av Noregs mest pretensiøse posører.

Dag O. er en lærd mann. Ingen tvil om det. Vi møter Empedokles (495 – 435 f. Kr.) allerede på åttende side. Carl von Linné fire tettspekka sider senere. Og hva har desse døde, glemte menn å si om ”Genenes Gåte”, Hessens og medforfattar Thore Lie sitt fengende, men dagbladistiske tema og tittel? Ingenting.

”Når det gjaldt arv og utvikling, ble det strengt tatt ikke gjort så store fremskritt på naturvitenskapens område før svenskenes store vitenskapsikon, Carl von Linné (1707-78), trådte inn på scenen.” Aha, dramatisk entré. Inn på scenen med Calle. Men i neste setning innrømmer Hessen følgende: ”Og når sant skal sies, gjorde heller ikke han noen banebrytende innsats på disse områdene.”

Javel? Så hvorfor bringe opp von Linné da, Dag? Hvorfor? I Herrens navn, Dag O. Hessen, si meg, hvorfor? Hele kapittel to er som en slags Monty Python sketsj. Her er en tenker, for eksempel, Pierre-Louis Moreau de Maupertuis (1698-1759), inn på scenen fra venstre. Hans tanker gikk rundt husdyr og låg nært opp til Charles Darwin, som heller ikke ante hva gener var. Exeunt Pierre-Louis. Vi hører ikke til han igjen.

Hessens problem har i alle år vært at han ikke klarer å skille mellom viktig og uviktig. I enkelte kretser er han vidkjent for sin debatt i Aftenposten med professor dr. med. Hans Peter Blankenborg Prydz på hvor langt et DNA molekyl er. Gudane skal vite at gamle Prydz kunne vera irriterende (han mente i sitt innlegg at Hessen hadde syndet i å si at DNA-molekylet er nesten 2 meter langt), men å utsette Aftenpostens lesarer for en serie med innlegg over noe så tåpelig er verd en Samuel Beckett. Ingen, selv de som har brukt 20 år av livet sitt på DNA, tenker til dagen over hvor langt DNA er, langt mindre skriver innlegg om det i Aftenposten.

For dette er ikke bare absurd teater, det er tildels tragisk. Denne boka hadde potensiale. Enkelte passasjer er gnistrende gode. Skildringene av menneskene er til å tro på og forskningsdynamikken er skildret rett så realistisk. Kapittel tre, om Mendel står til godkjent, selv om et geni neppe ville strøket to ganger til eksamen på lærerskolen.

Andre passasjar er unødvendig sentimentale. Hvem bryr seg om at Darwin og Mendel kanskje kunne ha møttes i London dengang Mendel reiste dit på forskar-konferanse? Hadde det ikke vore enda artigere for Dagbladlesararen Hessen & Lie henvender seg til, om det hadde vist seg at Gregor Mendel var Jack the Ripper?

Lekse til neste gang: slå opp definisjon av geni. Mendel oppdaget, og var den første til å publisere (mange andre har gjort denne oppdagingen uavhengig av Mendel, men Mendel gjorde det først) at to arvelige egenskapar, til dømes rødt og hvitt, kan fordela seg i matematiske ratio som for eksempel 3-til-1. En artig liten oppdagelse, men det krevde neppe et geni, og Mendel var heller ikke det, som Hessen viser selv. Selvsagt.

Mendel viste også at arv var udelelig. Krysset du hvite og røde erteblomster, så ble de alle røde, mens 3:1 forholdet, inkludert de recessive hvite blomstrene, dukket overaskande opp i tredjegenerasjon. Men dette var ikke nytt. Alt de gamle grekare visste at arv kunne hoppe over en generasjon. For eksempel påpekte Aristoteles i ”Historia Animalium” – en svært lesbar bok selv i dag – at en kvinne på Sicilia som hadde sex med ein etiopier – datidas terminologi, eller neger, dersom du regnar eldre nevningar som ipso facto unevnbare tabu – ikke fikk barn med særtrekk før blant barnebarna. Krysskulturell sladder var de rigueur allerede 300 år før Kristus.

Videre mente Aristoteles å observere at blonde kvinner ble våtere enn varme brunetter, i det som må være historiens første blondinevits. Eller kanskje ikke. Aristoteles sine ideer om kroppens varme- og væskebalanse var medisinerpensum nesten helt fram til Første Verdenskrig. Vi får håpe at dagens norske jenteturar til Hellas ikke får samme forskningsmessige konsekvenser. Nuvel, som Kristine Bonnevie (1872 – 1948), Noregs første kvinnelige professor, sikkert ville sagt.

Da er vi tilbake fra tilfeldige bihistorier til Hessens siste epos magnum på det samme. Kapittel fire, genetikkens fødsel, burde vært startkapittelet. Her møter man ekte genforskere med blod i blikket, som Bateson, Morgan og de Vries. En klarer faktisk glemme Hessen og Lie sine pseudointellektuelle sprell for en stund. Slik skal man skrive om gener og gåter. Så kunne man fortelle skrøner om irrelevante grekere, svensker og munker senere. Denne boka er rett og slett ikke ferdig redigert, i likhet med så altfor mange andre norske bøker.

De fleste lesere orker nemleg ikke vade gjennom irrelevant svada før vi får høra om genene. Spesielt ikke om svadaet er skrive i kursiv. Ser du Dag? Slik skal kursiv brukes. Heile kapittel 1, bortsett frå første avsnitt, er absurd nok skrive i kursiv. Hvorfor, Dag? Hvorfor?

Men nok. Dersom du ikke gidder lese boken før forlaget har redigert den litt hardhendt, så holder det å lese side 1, ”Innhold” for å få de nødvendige sure oppstøt: ”1. Å beskrive det forklarlige. 2. Å forklare det ubeskrivelige. 3. Å forklare det uforklarlige. 4. Å beskrive det uforklarlige. 5. Et geni i sin hage. 6. Ideologisk genetikk. 7. Et fenomen i sitt laboratorium? 8. Inn i genienes tidsalder. 9. Den endelige forklaringen? 10. Den uforklarlige beskrivelsen.” Den leser som klarer å skille mine 5 oppdiktede kapitteltitler fra Hessen og Lie sine, får tilsendt en lett brukt utgåve av ”Genenes Gåte”, av Dag og Thore, to gode gutter med sans for ordspill og alliterasjon.