Tittel: Døden på Stortinget
Forfatter: Jan Simonsen
Utgitt: 2007
Forlag: Koloritt
Språk: Bokmål
ISBN: 9788292395387
Antall sider: 276

Mange vil tolke denne boken som et angrep på Carl I. Hagen. Selv om dette er én mulig tolkning, ville det være alt for enkelt å avfeie boken på den måten.

Det er riktig at Jan Simonsen bruker Fremskrittspartiet som et bakteppe for plottet. Likeledes er det ingen tvil om at flere av hovedaktørene fremstilles med trekk som ikke akkurat er veldig sympatiske. Gerhard Heltskog får imidlertid gjennomgå i like stor grad som Simonsens gamle partifeller, så det er mer naturlig å oppfatte historien som en gjenoppretting av egen ære som direkte angrep på andre.

Det essensielle spørsmålet er ikke om dette er en nøkkelroman, men om dette fungerer som et troverdig grunnlag for bokens plott. Det gjør det.

Det er alltid en fordel med godt kjennskap til miljøet man skriver om. Det er ingen tvil om at Simonsen har god kjennskap til det politiske miljøet rundt Stortinget, selv om innfallsvinkelen kanskje ikke den mest objektive. Han lykkes imidlertid med å bygge opp et solid fundament for forbrytelsene.

For de av oss som synes det er spennende med politisk spill, lar det seg forsvare å bruke mange sider på bygge opp det politiske persongalleriet. Selv om enkelte av personene er litt karikerte, blir de ikke endimensjonale. Boken hadde imidlertid neppe lidd under en streng redaktørhånd. Et kutt på 50 sider i første del av boken kunne med fordel vært utført. De kunne kanskje til og med vært tilført på slutten av romanen, der gikk det litt fort i svingene, selv om det har sin sjarm at ting ikke dras ut unødig.

Plottet har potensiale, og Simonsen gjør absolutt en brukbar jobb med å få det frem. Selv om han ikke får det opp til de helt store høyder, er dette absolutt en løfterik debut. Han lykkes godt med å fremstille flere mistenkte på en troverdig måte. Problemet er at politiet av og til konkluderer litt for raskt. Med litt mer trening, en strammere redigering og litt mer politisk distanse, skal man ikke se bort fra at Simonsen kan slå igjennom som krimforfatter.

Jan Simonsen skriver stort sett godt, selv om enkelte dialoger blir litt kunstige. Språket er enkelt og effektivt, og vi aner sluggeren i bakgrunnen.

Boken har to store styrker. Den ene har sitt utspring i Simonsens bakgrunn. Hans kritikk av det politiske spillet og spesielt av media er både fornøyelig og gir grunnlag for ettertanke. Den andre er evnen til å overraske. Boken har overraskende vendinger, på flere plan.

Det er grunn til å gratulere Jan Simonsen med en god krimdebut.