Det nye århundres oppdagelsesreisende handler på overflaten om to ekspedisjoner som konkurrerer om å komme først til ”Vedtatt fjerneste punkt”, dvs. det punktet som angivelig ligger lengst borte fra ”sivilisasjonen”.
Romanen har en noe uvanlig oppbygning ved at handlingen umiddelbart begynner. Leseren får ikke noen som helst bakgrunnsinformasjon om lagene, personene eller formålet med ekspedisjonen. Det sies heller ikke noe om hvor eller når ekspedisjonen finner sted. Innledningsvis kan boken derfor virke å være en slags analogi med kappløpet mellom Amundsen og Scott for å komme først til Sydpolen. Sakte men sikkert kommer det imidlertid små drypp med informasjon som antyder at ekspedisjonene har et helt annet formål enn bare å kartlegge det fjerneste punktet fra sivilisasjonen.
Handlingen veksler mellom de to lagene, som begge har sine problemer med å ta seg gjennom det øde og ugjestmilde landskapet. Medlemmene av teamene identifiseres bare ved sine etternavn og vi får nesten ingen informasjon om deres bakgrunn. Språket til Mills er veldig enkelt med korte setninger og få beskrivelser av omgivelsene. Personene ser nesten ikke ut til å ha noe indre følelsesliv og det lille som kommer frem, følger av dialogene mellom deltagerne.
Det går en lang stund før man begynner å ane hva Magnus Mills egentlig vil med denne romanen. Uten å røpe for mye, kan jeg si at det er en vitenskapelig teori som skal testes, og at de såkalte ”pakkdyrene” spiller en større rolle enn bare som bærere ekspedisjonenes utstyr og proviant.
Problemet mitt med boken er imidlertid at det hele blir ganske kjedelig. Mills skal angivelig være kjent for sin humor, men selv dro jeg ikke på smilebåndet en eneste gang under lesning av romanen. Temaet han etter hvert tar opp synes jeg heller ikke er spesielt aktuelt i dag, men boken kan muligens ha interesse som satire over en helt annen tidsalder.
Alt i alt blir dette derfor en bok for de spesielt interesserte.