Tittel: Den guddommelege komedie
Forfatter: Dante Alighieri
Oversetter: Magnus Ulleland
Utgitt: 2006
Sider: 674
ISBN: 9788205278394
Forlag: Gyldendal

Den guddommelige komedie er en av verdenslitteraturens klassikere, noe man for så vidt må kunne si om de fleste bøker som har en betydelig leserskare syv hundre år etter at de ble skrevet.

Verket består, for den som er interessert i slike fakta, av 100 sanger på ca 150 verselinjer hver. Verselinjene er gruppert sammen tre og tre, med faste rim- og rytmemønstre seg i mellom. De hundre sangene er i sin tur delt inn i tre like store deler: Helvete, Purgatorium, og Paradis. (Purgatoriet kalles i våre nynorske oversettelser for Skiringsheimen, men oversetter Ulleland er ikke selv helt fornøyd med dette navnet. Hadde han kunnet, sier han i etterordet, ville han i dag endret det til Skiringsfjellet.)

Handlingen begynner der Dante, som skriver i første person, befinner seg midt i livet, forvillet i en skog av jordisk synd og politisk intrige. Her møter han sitt eget dikteriske forbilde, den romerske poeten Vergil, som er sendt ut for å føre ham tilbake til Gud. De legger ut på en reise gjennom de tre åndelige riker: Tvers gjennom jordens sentrum, og opp det hellige fjell til det jordiske paradis. Der forlater Vergil ham, og Dantes ungdomskjærlighet Beatrice tar over. Siste del av reisen foregår i himmelen, fra himmelsfære til himmelsfære; de trodde den gang at himmelen bestod av ni ulike ringer som stjernene og planetene var festet til. Til slutt får Dante hjelp av st. Bernard og jomfru Maria, ser rett på den hellige treenighet, og opplever frelse og salighet.

Dette enorme verket er mange ting. Jeg ser selv bare de øverste lagene! Det er en teologisk avhandling, hvor forfatteren forteller om sin tids lærde trosoppfatning. Han gjør det gjennom demonstrasjon, med detaljerte skildringer av de ulike rikenes strenge struktur og oppbygning, og gjennom den undervisningen Dante får av Vergil, Beatrice, og de sjelene han møter på veien. Det er også en skildring av en personlig, åndelig reise, og et kjærlighetsdikt til Beatrice, den vakreste av jordiske kvinner, som gikk bort så alt for tidlig. Mest kjent for det jevne publikum er kanskje alle skikkelsene Dante møter: I all hovedsak avdøde personer fra sin egen nære fortid. Ved å slå fast hvem som blir straffet for hvilke synder, og hedret for hvilke dyder, gjør Dante seg også gjeldende som samtidskommentator.

Det er for øvrig ”det jevne publikum” jeg selv tilhører. Jeg har vært en interessert, men ikke særlig dannet leser. Jeg har merket godt at det er lang avstand mellom meg og Dante Allighieri, italiensk adelsmann, år 1300. I etterordet forteller oversetteren at han har valgt å legge seg nærmere Dante, enn sånne som meg. Han har ønsket å gjøre en oversettelse, ikke en gjendiktning. Enderimene har han for eksempel ofret, for å kunne gjengi innholdet mer nøyaktig. Der det har vært nødvendig, har han ikke veket tilbake for å bruke ord og uttrykk av det mer sjeldne slaget. Og Dantes gåter og tvetydigheter har han gjort sitt ytterste for å bevare. Fordelen med dette er at man kan komme så nær Dante som overhodet mulig uten å lære seg middelalderitaliensk. Ulempen er at det slett ikke er noen enkel tekst man blir stående ovenfor. Selv har jeg måttet skumme over så mye av Den guddommelige komedie at jeg føler jeg knapt kan påstå at jeg har lest den i det hele tatt.

Oversetteren har imidlertid også rakt ut en sterk, hjelpende hånd, i form av rikelig med fotnoter. Det er en fire fem, pluss/minus, på hver side, og de kommer med utdypelser av en del av de tingene en mangeårig Danteforsker vet, men som jeg ikke har peiling på. De historiske personene er nå en ting. Men også begreper fra middelalderteologi, referanser til myter og sagn, og en del metaforer og uttrykk, ville vært vanskelig å få tak på uten hjelp. Det grundige arbeidet med å velge ut hva som skal kommenteres, og hva som skal få stå for seg selv, har gjort mye for å yte Dante rettferdighet.

Skal jeg mot slutten gi en vurdering av Den guddommelige komedie, og av denne oversettelsen, har jeg ikke noe faglig grunnlag. Jeg må ta utgangspunkt i min rent subjektive opplevelse: Boken minner meg mest om å være på konsert. Som med klassisk musikk, er bokas toner, temaer, klanger og harmonier noe som utfolder seg foran øynene mine, uten at jeg får med meg alle detaljene. Mange av ordene passerer rett gjennom meg, flere av scenene glemmer jeg så fort jeg har lest dem, og det kan være frustrerende noen ganger. Men noe blir, som på konserten, likevel igjen. Enkelte partier som fester seg. En generell følelse av hva som har skjedd. Og kanskje, ikke minst, en følelse av stemningene der Dante er. Helvetes flammer, Skiringsheimens håp, Paradisets salighet. Når det nærmet seg slutten blir selv jeg, ateist, langt på vei revet med av forfatterens dype religiøsitet. Hans kjærlighet til det hellige.

Jeg begynte å lese denne boken fordi jeg ble inspirert av Danteklubben (se Bokavisens anmeldelse), av Matthew Pearl. Jeg fortsatte med den… kanskje av stahet, eller kanskje fordi den er en milepæl, grunnstein, eller hva du vil, for kulturen i dag? Men etter å ha gjort meg ferdig sitter jeg igjen med en følelse: som går ut over det litteraturhistoriske og det obligatoriske: Jeg har opplevd noe som også på andre måter er - viktig.