Den guddommelige komedie er en av verdenslitteraturens klassikere, noe man for s� vidt m� kunne si om de fleste b�ker som har en betydelig leserskare syv hundre �r etter at de ble skrevet.
Verket best�r, for den som er interessert i slike fakta, av 100 sanger p� ca 150 verselinjer hver. Verselinjene er gruppert sammen tre og tre, med faste rim- og rytmem�nstre seg i mellom. De hundre sangene er i sin tur delt inn i tre like store deler: Helvete, Purgatorium, og Paradis. (Purgatoriet kalles i v�re nynorske oversettelser for Skiringsheimen, men oversetter Ulleland er ikke selv helt forn�yd med dette navnet. Hadde han kunnet, sier han i etterordet, ville han i dag endret det til Skiringsfjellet.)
Handlingen begynner der Dante, som skriver i f�rste person, befinner seg midt i livet, forvillet i en skog av jordisk synd og politisk intrige. Her m�ter han sitt eget dikteriske forbilde, den romerske poeten Vergil, som er sendt ut for � f�re ham tilbake til Gud. De legger ut p� en reise gjennom de tre �ndelige riker: Tvers gjennom jordens sentrum, og opp det hellige fjell til det jordiske paradis. Der forlater Vergil ham, og Dantes ungdomskj�rlighet Beatrice tar over. Siste del av reisen foreg�r i himmelen, fra himmelsf�re til himmelsf�re; de trodde den gang at himmelen bestod av ni ulike ringer som stjernene og planetene var festet til. Til slutt f�r Dante hjelp av st. Bernard og jomfru Maria, ser rett p� den hellige treenighet, og opplever frelse og salighet.
Dette enorme verket er mange ting. Jeg ser selv bare de �verste lagene! Det er en teologisk avhandling, hvor forfatteren forteller om sin tids l�rde trosoppfatning. Han gj�r det gjennom demonstrasjon, med detaljerte skildringer av de ulike rikenes strenge struktur og oppbygning, og gjennom den undervisningen Dante f�r av Vergil, Beatrice, og de sjelene han m�ter p� veien. Det er ogs� en skildring av en personlig, �ndelig reise, og et kj�rlighetsdikt til Beatrice, den vakreste av jordiske kvinner, som gikk bort s� alt for tidlig. Mest kjent for det jevne publikum er kanskje alle skikkelsene Dante m�ter: I all hovedsak avd�de personer fra sin egen n�re fortid. Ved � sl� fast hvem som blir straffet for hvilke synder, og hedret for hvilke dyder, gj�r Dante seg ogs� gjeldende som samtidskommentator.
Det er for �vrig �det jevne publikum� jeg selv tilh�rer. Jeg har v�rt en interessert, men ikke s�rlig dannet leser. Jeg har merket godt at det er lang avstand mellom meg og Dante Allighieri, italiensk adelsmann, �r 1300. I etterordet forteller oversetteren at han har valgt � legge seg n�rmere Dante, enn s�nne som meg. Han har �nsket � gj�re en oversettelse, ikke en gjendiktning. Enderimene har han for eksempel ofret, for � kunne gjengi innholdet mer n�yaktig. Der det har v�rt n�dvendig, har han ikke veket tilbake for � bruke ord og uttrykk av det mer sjeldne slaget. Og Dantes g�ter og tvetydigheter har han gjort sitt ytterste for � bevare. Fordelen med dette er at man kan komme s� n�r Dante som overhodet mulig uten � l�re seg middelalderitaliensk. Ulempen er at det slett ikke er noen enkel tekst man blir st�ende ovenfor. Selv har jeg m�ttet skumme over s� mye av Den guddommelige komedie at jeg f�ler jeg knapt kan p�st� at jeg har lest den i det hele tatt.
Oversetteren har imidlertid ogs� rakt ut en sterk, hjelpende h�nd, i form av rikelig med fotnoter. Det er en fire fem, pluss/minus, p� hver side, og de kommer med utdypelser av en del av de tingene en mange�rig Danteforsker vet, men som jeg ikke har peiling p�. De historiske personene er n� en ting. Men ogs� begreper fra middelalderteologi, referanser til myter og sagn, og en del metaforer og uttrykk, ville v�rt vanskelig � f� tak p� uten hjelp. Det grundige arbeidet med � velge ut hva som skal kommenteres, og hva som skal f� st� for seg selv, har gjort mye for � yte Dante rettferdighet.
Skal jeg mot slutten gi en vurdering av Den guddommelige komedie, og av denne oversettelsen, har jeg ikke noe faglig grunnlag. Jeg m� ta utgangspunkt i min rent subjektive opplevelse: Boken minner meg mest om � v�re p� konsert. Som med klassisk musikk, er bokas toner, temaer, klanger og harmonier noe som utfolder seg foran �ynene mine, uten at jeg f�r med meg alle detaljene. Mange av ordene passerer rett gjennom meg, flere av scenene glemmer jeg s� fort jeg har lest dem, og det kan v�re frustrerende noen ganger. Men noe blir, som p� konserten, likevel igjen. Enkelte partier som fester seg. En generell f�lelse av hva som har skjedd. Og kanskje, ikke minst, en f�lelse av stemningene der Dante er. Helvetes flammer, Skiringsheimens h�p, Paradisets salighet. N�r det n�rmet seg slutten blir selv jeg, ateist, langt p� vei revet med av forfatterens dype religi�sitet. Hans kj�rlighet til det hellige.
Jeg begynte � lese denne boken fordi jeg ble inspirert av Danteklubben (se Bokavisens anmeldelse), av Matthew Pearl. Jeg fortsatte med den� kanskje av stahet, eller kanskje fordi den er en milep�l, grunnstein, eller hva du vil, for kulturen i dag? Men etter � ha gjort meg ferdig sitter jeg igjen med en f�lelse: som g�r ut over det litteraturhistoriske og det obligatoriske: Jeg har opplevd noe som ogs� p� andre m�ter er - viktig.