Tittel: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde
Forfatter: Frank Rossavik
Sider: 356
ISBN: 9788243004078
Utgitt: 2007
Forlag: Spartacus

Frank Rossavik, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en glitrende biografi om Einar Førde (1943 – 2004). Han går i rette med oppfatningene om at Førde tilhørte Aps venstrefløy, viser at han sammen med Brundtland og Jagland sto i spissen for fornyelsen av Ap. Som NRK-sjef da radio- og ikke minst TV-mediet ble åpnet for konkurranse bidro Førde til nødvendig fornyelse av en statsinstitusjon som hadde stivnet fullstendig i formen. Til tross for talegaver som blendet og skapte samhold innad, så landsfaderen Einar Gerhardsen at han kunne virke helt motsatt utad, og advarte mot å la Førde slippe til på TV (efter landsmøtet i 1987).

Talenter som ikke slipper helt frem?
Førde hadde tidlig satt seg mål om å bli både kirke- og undervisningsminister, og NRK-sjef. Han nådde begge disse posisjonene. Men han ble hverken utenriksminister eller statsminister og partileder. Rossavik bruker mye plass utover i boken til å drøfte hvorfor Førde ikke nådde helt til topps. Kunnskap, talegaver og kompetanse til tross, han måtte sloss for plass på Oslo Aps stortingsliste hver eneste gang bortsett fra den siste (1985). Det var alltid andre hensyn å ta; kjønn, geografi, alder, fløy og ikke minst til fagbevegelsen. Derfor måtte Førde bygge nettverk. Noe han uomtvistelig var dyktig til.

Boken åpner da også med Oddvar Nordlis avgang i 1981, og kroningen av Gro. Men det var ikke her at Førdes marsj mot toppen i Ap ble stanset. Kanskje var det allerede da den samme Gro ble nestleder i 1975. Alle nestledere hadde rykket helt opp siden 1939. Og Førde ble selv nestleder i 1981. Men han gikk før Gro i 92. Allerede i 1989 sa Førde politikken farvel, til et av sine andre mål; jobben som NRK-sjef.

Førdes plass på Aps venstreside, med motstand mot NATO og EF/EU som naturlige standpunkter kan ha virket mot ham. Noe Førde var klar over, ifølge Rossavik. Men det kan også ha vært utstrakt kontakt med diplomater fra Østblokken, vennskapet med Arne Treholt, og tilslutt advarselen Kåre Willoch kom med overfor Gro Harlem Brundtland ved skiftet i 1986, om at Overvåkningspolitiet hadde flere enn Treholt i søkelyset. Blant annet Førde. Derfor måtte Gro kontant avvise den samme Willochs påstander i 1985-valgkampen om at ”tvilsomme” Førde kunne bli utenriksminister om Ap vant valget.

Venstrevridd eller mainstream?
I boken punkteres myten om at Einar Førde var så venstrevridd, eller ”radikal” for å bruke det vanligste begrepet. Motstand mot NATO og EF var nødvendige standpunkter for å oppnå tillit og bli en del av alliansene på Aps venstreside. Å være mot atomvåpen var ikke noe ytterliggående standpunkt, bortsett fra hos Haakon Lie. Efterhvert som posisjonene kom til ham, myket han opp sitt image til venstre.

Som nestleder i Ap fra 1981 til 1989 bidro han sammen med partileder Brundtland og sjefstenker Jagland til å modernisere partiet. Ja, han gikk kanskje lenger i sine landsmøte-taler enn resten av ledelsen hadde tenkt. Men han gjorde det med spissformuleringer som viste at han gav avkall på ortodoksien som Kommuneforbundet og andre sto for: ”Vi kan ikke stille oss lenger til venstre enn Martin Gunnar Knudsen” (tidligere leder i NKP), og ”vi kan ikke arbeide mindre med markedets problem enn Gorbatsjov”. Rossavik stiller det helt betimelige spørsmålet til dem som (fortsatt) kritiserer moderniseringen av Ap: Hvilke endringer på 1980-tallet kunne Ap ha unngått – og skulle Ap i dag hatt ugjorte? Og han setter en av Førdes mest kjente spissformuleringer inn i sin egentlige sammenheng (vi er alle sosialdemokrater).

I Slagstads ”De nasjonale strateger” er Einar Førde utpekt som en av fire ledende i en ”markedsteknokratisk styringselite”. Han kunne med sin klare ideologiske ballast og sine talegaver fungere både overfor Aps venstreside og de mer modernistisk innstilte, i å begrunne og legitimere moderniseringen.

Statsråd var Einar Førde bare i to år (1979 – 81). Han bidro, tross Slagstads påstander om det motsatte, til å sette klare spor efter seg, med å modernisere statskirkeordningen. Blant annet ble en stortingsmelding om ordningen lagt frem, som dannet grunnlaget for det indre selvstyret statskirken har i dag.

Utroskap fortsatt tabu?
Rossavik er blitt kritisert fordi han skildrer Einar Førdes forhold til en annen Ap-representant på Stortinget, Gunn Vigdis Olsen-Hagen. Av boken fremgår at Førde fremstilte seg selv som en damenes mann, men at det ofte bare var typisk mannfolkskryt. I denne sammenhengen viser historien om kjærlighetsforholdet til Olsen-Hagen kontrasten til skrytet. Både Førdes ekskone Brit Fougner og Olsen-Hagens sønn er åpne kilder i boken, og bekrefter i media historien. Rossavik plasserer dessuten forholdet inn i en politisk kontekst – det ofte dårlige forholdet mellom regjeringen og stortingsgruppen efter skiftet i 1986. Andre anmeldere har påpekt at journalister og politikere har en stilltiende overenskomst om at kjærlighetsliv, utroskap etc ikke skal omtales, fordi det ikke har offentlighetens interesse. Men flere eksempler de siste årene viser at dette ikke helt er korrekt: Det dårlige forholdet mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen som endte med sistnevntes fall i 1989. Samboerskapet mellom Høyres Per Kristian Foss og medietoppen Knarbakk kunne ses på som relevant i forhold til Høyres mediepolitikk. Jens Stoltenberg måtte gå ut og dementere rykter om utroskap og samlivsproblemer.

Forholdet til Treholt
ble en akilleshæl for Einar Førde. De var svært nære venner, men Førde ble advart av E-tjenestens (og Aps) Trond Johansen. En legendarisk grå eminense begge steder. Rossavik påpeker at Johansen advarte Førde og informerte ham grundig om mistankene og bevisene mot Treholt. Kontakten østover var vanlig på venstresiden i Ap, og sett på som en naturlig kanal for informasjon og kommunikasjon under Den kalde krigen. Det er unødvendig å si at høyresiden i samme parti så ytterst mistenksomt på slik kontakt. Skillet gikk ved å utlevere dokumenter og motta penger. Det var dette skillet Treholt gikk over. Til syvende og sist var det kanskje vennskapet med Treholt som hindret Førde i å nå helt til topps. Skildringen av forholdet til Treholt og spion-avsløringen er en spenningsroman verdig.

NRK-sjef, BT-spaltist
Selv om politikken har hovedplassen i boken, skildres fornyelsen av NRK under Førdes tid som sjef godt. Det kan være hans fortjeneste (eller ansvar) at NRK kanskje er det eneste statseiede kringkastingsselskap som står seg så godt i dagens mangfoldige medieverden. Førdes spalte ”Einar på ein onsdag” i Bergens Tidende ble populær, og det var her han først tok opp dødsangsten som herjet da kreften rammet ham.

Frank Rossavik har skrevet det som kanskje er den beste politiker-biografien siden Makt og mannefall (Hansson/Teigene, 1982). Det er slett ikke sikkert at boken blir dårligere av å mangle noteapparat. Forfatteren har orientert leseren om sine kilder og problematisert kildebruken. Både skriftlige og muntlige kilder er oppgitt. Førde var en av de fremste politikerne i Norge i sin generasjon, men boken viser at myten om ham nok ikke er den korrekte historien om Einar Førde.

Så får en gammel Eidsvoll-elev heller tilgi at forfatteren har plassert Eidsvoll landsgymnas på vestsiden av Vorma...