Tttel: Brorsan är mätt
Forfatter: Mirja Unge
Språk: Svensk
Utgitt: 2007
Forlag: Norstedts Förlag
ISBN: 9789113016726
Sider: 208

Jeg leser alt som Mirja Unge (1973-) skriver. Språket hennes er tøft og muntlig, og det finnes både sårhet og humor i tekstene hennes. I hennes forrige bok, Motsols, (2005) som også er oversatt til norsk, står Hanna og hennes alternative hippiefamilie i fokus. Hanna er ikke som søstrene, hun tygger ikke tørket frukt eller går med åpne sandaler og krystallsteiner i lomma. I Brorsan är mätt går den ”alternative familien” igjen som tema i mange av novellene. Det ligger det en avstand mellom oss og dem i bunnen, og ofte er hovedkarakteren var sin egen families annerledeshet.

Solgule appelsiner
For eksempel i ”Apelsinerna” fyller hovedkarakteren (alle er jenter i Unges verden) 18 år, og noen venner og kjæresten kommer på overraskelsesbesøk. Det gjør også faren med den nye ungen, som alle vet henger utenfor lokalbutikken hele dagen, men som ingen visste var faren hennes før nå. Den klamme, pinlige stemningen som oppstår rundt kjøkkensbordet løses litt opp når Linda begynner å pakke opp gaven fra faren. Eller gavene, for han har med en hel korg full av appelsiner som er pakket inn enkeltvis. Når Linda vikler ut appelsinene av papiret, triller de over bordet, og blir som små soler den vintermorgenen.

”[...]; och Linus flinade och Magda tyckte det var en cool idé som fan sa hon och tände sin John Silver och jag packade upp en till som rullade ut och papperena rasade ner på golvet och snörena och nya ungen glodde och Lennart nickade och log [...]” (s. 46).

Lennart er faren og har med en ny unge, og moren er alltid bare ”Anita”. Det ligger ofte små konflikter og ulmer i detaljer i tekstene. Det er ikke slik at den alternative familien alltid kommer så godt ut av det. Personlig synes jeg at temaene blir noe forutsigbare og lettleste etter hvert. 16 noveller etter hverandre som egentlig har mye til felles: de unge, kvinnelige hovedkarakterene, ofte tema – og selvfølgelig språket. Noen av novellene har tidligere vært publisert, og kanskje hadde det vært bedre å lese dem i ulike, separate sammenhenger. Fordi Unge kan skrive konsist til tross for lange slangesetninger, og hun makter å få inn mye på for eksempel den åtte siders lange ”Apelsinerna”. De fleste av novellene er avrundet på en fin måte, selv om det er sjeldent at avslutningen kommer som en overraskelse. Det synes jeg heller ikke skal være et sjangerkrav til novellen.

Språket
Setningene fyker av gårde i et heseblesende tempo, men fordi det er mange gjentakelser, klarer leseren å henge med. Setningene går inn og ut av tankene til hovedkarakteren og samtalene hun har med andre personer, og grensen er ikke alltid klar. Det føles muntlig og troverdig – et personlig nærvær av en kvinnelig fortellerstemme som ofte er munnrapp, litt annerledes og sår, men som også har sin særegen styrke. Det er først og fremst Unges språk som imponerer og overbeviser denne leseren!