Tittel: Kaptein Memo
Forfatter: Sigurd Smidesang Rønningen og Reidar Smide Solberg
Utgitt: 2007
Forlag: Kagge
Språk: Bokmål
ISBN: 9788248906902
Antall sider: 212

Forfatterne er ikke nådige i sin kritikk av arbeidet med Memo. Avishuset Dagbladet satset stort på et magasin som skulle bli Norges svar på The Economist eller Time. 25 millioner forsvant ut i tap, og kun 24 utgaver ble utgitt. Rønningen og Solberg jobbet selv i Memo og forteller således en subjektiv historie.

Boken er lagt opp som to parallelle historier som fortelles alternerende. Én om deres liv i selve Memo-redaksjonen og én om prosessen utenfor i styret og konsernledelsen. Blandingen er fin, men jeg må innrømme at fortellingen utenfor redaksjonen til tider ble rotete. F.eks. er beskrivelsen av interessen for å kjøpe opp Orkla Media svært usammenhengende og til tider forvirrende. Det virker som om en del av det utenforliggende er ren fyllmasse som ikke er direkte relevant for hovedhistorien.

Kaptein Memo er en bok om amatørenes lek med millioner. Flere ting slår meg. For det første hvor inkompetent en rekke involverte fremstilles som. Det er positivt at forfatterne ikke er forsiktige med å navngi personer som gjorde en elendig jobb. Det gir muligheten til å etterprøve deres påstander. For det andre så er det åpentbart at selv om forfatterne er subjektive og kanskje overdriver enkeltes manglende evner, så er det liten tvil om at her er det grov svikt fra en rekke invovlerte personer. Spesielt får Mads Nygaard og Knut Midtbø passet sitt påskrevet, i tillegg til redaktøren, selvsagt. For det tredje så er det tydelig at skylden for fiaskoen ikke kun ligger hos redaksjonen og hos redaktør Kristine Moody.

Selv om redaktøren får flengende kritikk - men også en del ros - gjennom hele boken, er det det tydelig at mye av skylden hører hjemme helt andre plasser. Markedsføringen var en katastrofe og distribusjonen var en skandale. Det var rett og slett vanskelig å finne bladet i butikkene. Det er merkelig hvordan potensielt seriøse aktører kan la disse delene av et slikt gigantisk prestisjeprosjekt bli håndtert så elendig.

Moodys stahet og særheter er blitt mye omtalt, men det er interessant hvordan det i boken sublimt kommer frem at arbeidsforholdene til redaksjonen var merkverdige. På den ene siden fikk de kastet haugevis med penger etter seg. Her var det fine middager og høy sigarføring fra første stund. På den andre siden beskrives det hvordan den formelle utgiver Magasinforlaget ikke klarer å skaffe dem kontormøbler selv om det bare var uker igjen til første utgave skulle publiseres (s. 68).

Boken er ikke svært dyptpløyende og det er flere ting som henger i løse luften etter å ha lest boken. Den gir imildertid tilstrekkelig innsikt i prosjektet Memo til at den absolutt er verdt en gjennomlesning for mennesker som er interessert media.