Tittel: Harry Potter and the deathly hallows
Forfatter: J.K. Rowling (forfatterens hjemmeside)
Språk: engelsk
Utgitt: 2007
Sider: 282
ISBN: 9780747591061
Forlag: Bloomsbury

Før:
Første kapittel heter The Dark Lord Ascending, og jeg har nettopp kommet hjem fra nattsalget. Jeg har lest alle bøkene om igjen de siste ukene. Sett den nye filmen. Spilt dataspillet. Diskutert på nettet. Skrudd opp forventningene. Og jeg gir meg rimelige odds på å ikke bli skuffet. Etter den forrige boken å dømme, har forfatteren begynt å finne seg sjæl i det siste. Om nå denne barnslige forventningen er oppkonstruert eller virkelig, kikker jeg bort på den nye boka med spenning og gru. Det vil være vonde så vel som fine ting i den. Jeg vil bli beveget, men først og fremst: Når jeg legger den fra meg er det slutt.

”Hvem dør?” sier plakatene i bokhandelen. Et ikke særlig subtilt slagord for en etterlengtet bok, og egentlig ikke det mest interessante spørsmålet heller. Hvem som dør er bare ett ubesvart spørsmål i en hær. Side om side med hva er den-og-dens bakgrunnhistorie, hva skjer når de-og-de møtes igjen, hvilken side er den-og-den på, hvordan vil den-og-den betale gjelda si? Det eneste spørsmålet jeg ikke ruger på, er hvordan det går til slutt. Jeg leste det et sted, om heltefortellinger generelt. Man trenger ikke lure på om helten klarer oppgaven, det er (som regel) gitt. Spenningsmomentet er: Til hvilken pris.

Den mørke fyrsten er i følge tittelen på det første kapittelet på oppadgående. Harry Potter har på sin side tatt en beslutning: Han skal overvinne sin erkefiende en gang for alle. Men til hvilken pris?

Etter:
Og så må Harry Potter, sammen med Ronny og Hermine, legge ut på skattejakt. Handlingen har en enkel struktur: Fire gjenstander – jeg sier ikke hvilke – må finnes og ødelegges før de får noen mulighet til å overvinne den mørke fyrsten. Dette vet vi allerede fra den forrige boka. Det viser seg selvfølgelig å være vanskeligere enn som så. De vet tross alt lite om hvilke ting de leter etter, hvor de er eller hvordan de skal ødelegges. En stadig mektigere Voldemort puster dem dessuten stadig i nakken. I mye av boken famles det i mørke og fortvilelse. Men med en blanding av flaks, kløkt og uventet hjelp kommer de til slutt på sporet.

Rowling har sine svakheter som forfatter. Hun er blant annet ikke særlig original, og litt naiv i forhold til den sjangeren hun skriver i, fantasy for ungdom. Det er likevel ikke helt tilfeldig at bøkene hennes har solgt i "jeg vet ikke hvor mange"-hundre millioner eksemplarer. Hun har også noen formidable styrker. For det første bygger hun opp intrikate plot, med ledetråder, tvetydigheter og tilfredsstillende konklusjoner. For det andre blir man glad i figurene hennes. Man drømmer om stedene hun beskriver. Hun skildrer en rik og magisk verden. Begge disse evnene blir satt på prøve – og kommer til sin rett – i Harry Potter and the deathly hallows. Selv i de stillestående partiene holder hun (denne) leseren sterkt interessert i hva som skjer.

Den mulige skyggen over fortellingen, er skyggen av rektor Humlesnurrs hånd. Selv om han nå er satt ut av spill, har han stor innflytelse over handlingen. Han etterlater seg gjenstander som er nødvendige for å overvinne vanskeligheter han tydeligvis har forutsett. Han legger igjen koder og gåter (men bemerkelsesverdig få tydelige instruksjoner) som styrer Harrys skritt helt frem til den avgjørende konfrontasjonen. At boka noen ganger fremstår som et rebusløp blir riktignok problematisert som en del av selve fiksjonen: Humlesnurrs minne må tåle kritikk for måten han kontrollerer begivenhetene på. Likevel er det ikke helt troverdig at selv et geni som Humlesnurr skal ha kunnet planlegge i så stor detalj. Det er også et brudd med sjangerens regler at ikke helten, til syvende og sist, må finne løsningene på egen hånd.

Plot er som sagt en av forfatterens sterkere sider, og hele serien er full av tvetydigheter og ledetråder. Den som har gjort sitt detektivarbeid og lest sine Harry Potter-diskusjoner på internett, aner allerede svaret på de store spørsmålene. Selv om det jo er en egen tilfredsstillelse å oppdage at man hadde gjettet riktig, eller kanskje tatt feil, var det bare et par ganger jeg ble virkelig overrasket. Men det er nok de mellomstore tingene som gir de største gledene. Magiske gjenstander som dukker opp fra tidligere bøker. Tråder og figurer fra hele serien som får sin konklusjon. Enkelte dør (det tillater jeg meg å si), andre viser skjulte sider. Mange kommer ut forandret. Såpass må man forvente av avslutningen på et drama, men Rowling går forventningene i møte. Noen ganger overgår hun dem. Noen ganger blir man virkelig rørt, eller skremt.

Som i alle gode historier, har Rowling mer å fortelle enn bokas konkrete handling. Den symbolske siden av Harry Potter er håndfast, og godt integrert. Du har et speil som viser ditt innerste begjær, et monster som tar formen til din verste frykt, skapninger som kaller frem alt det vonde i deg, og som bare kan overvinnes ved å mobilisere alt det gode; kjærlighet er en magisk kraft; sjelen er en gjenstand som kan ødelegges av onde gjerninger, og repareres ved hjelp av ekte anger. Voldemort er en farlig motstander, men også symbolet på makt uten innsikt. Ved å heve seg over menneskelige svakheter som kjærlighet, mot og offervilje kommer han langt, og blir farligere enn noen. Men det er hans manglende forståelse av hva disse tingene egentlig innebærer, som til slutt blir hans bane.

Hva koster det å overvinne mørkets fyrste? I verste fall, mye av det som står deg kjært. Alle som hjelper deg står i fare. Alle som kommer nær deg, står i fare. (Voldemort kaller det å skyve andre foran seg. Det viser hvor lite han forstår; de andre velger selv å være med på din kamp.) Men til syvende og sist er det du som må gjøre jobben, du som må betale prisen. Valgmulighetene er kanskje lagt opp på forhånd, men Harry Potter må ta valgene. Og han velger å gi serien en god, og ja, verdig, avslutning.