Tittel: Edward Nansen
Forfatter: Robert Reed Flatjord
Utgitt: 2007
ISBN: 9788204136060
Sider: 414
Forlag: Damm

Edward Nansen er en nordmann av i dag; egoistisk og uten engasjement eller interesse for noe. Gjennom hele livet har storebror og farsfigur Otto ordnet opp i både bolig og jobb til Edward, mens Edward selv har brukt tiden på å høre på gode plater fra 70-tallet og ruset seg. I bokas nåtid jobber han som nattevakt i en kontorbygning, og på dagtid henger han på en kebabsjappe hvor han får kjøpt hestedop. Sammen med kompisen Kenneth sitter han ofte på en benk i parken og kjenner på virkningene av dopet. Parallellhistorien er de første, rørende møtene Edward har med den ti år gamle sønnen sin på en campingplass. Endelig klarer Edward å handle, men jeg mener allikevel ikke at han gjennomgår en personlig utvikling i boka. Dette kommer jeg tilbake til.

Andre viktige karakterer som har fortellervinkelen er Lydia, Ottos kone, og deres to barn; David og Elizabeth. David driver rundt uten mål og mening, som Edward, og Lydia kjeder seg på overklassefruers vis. Otto er som faren og av en eldre generasjon – han finner mening i arbeidet, og er alltid den som ordner opp og betaler. Selvsagt er han fåmælt, ensom og har en utro kone. Flere av karakterene er i det hele tatt ganske stereotypiske, og kanskje romanen hadde tjent på å ha færre karakterer og heller konsentrert seg om Edward Nansen. Jeg går ut fra at romanen gjennom disse karakterene vil si noe om samtiden eller ta opp aktuelle problemstillinger, men riktig samfunnskritisk blir det aldri.

Feelgood
Som så mange andre norske bøker (og filmer) utgitt de siste årene befinner boka seg innenfor feelgoodsjangeren. Her faller alle brodder bort, og svært lite nytt eller uforutsigbart skjer. Edward Nansen gjennomgår ingen utvikling. Han tar riktignok initiativ til å komme i kontakt med sønnen, og de spiller sjakk sammen hver dag en hel sommer på campingplassen. Men han avslører aldri ovenfor gutten at han er faren hans, og det virker heller ikke som han planlegger å møte ham igjen før neste sommer. Ingen forpliktelser, ingen selvransakelse, ingen kvaler. På slutten av boka har Otto fikset Edward et hus å bo i på eiendommen hans, og ordnet med både biljard og bordtennisbord. Lille Edward kan altså fortsette å døse videre i livet sitt. Selv skulle jeg gjerne ha lest om en Edward som tok seg selv i nakken, og en historie om Edward Nansen som ikke nødvendigvis endte så godt og så k-o-s-e-l-i-g.

Disse unge mennene som driver rundt uten arbeid og kjæreste, gjerne i rus, begynner å kjede meg. Det blir mange ord og omformuleringer av hverdagslige erfaringer i bøker som Edward Nansen – ja, tykke bøker til slutt (415 sider i dette tilfellet). Irriterende er det også at teksten mangler en siste korrekturlesning. Det blir fort kjedelig å lese om kjedsomhet og passivitet – og det skal noe til for at det blir noe mer.

God humor?
Og riktig morsomt blir det aldri for denne leseren i hvert fall. Når hovedkarakteren holder på å lære seg sjakk, er dette beskrevet på en naiv måte som det kanskje er meningen man skal humre litt over:

”Da det først gikk opp for meg at spillet handlet om å drepe en konge, ble jeg litt bekymret. Spillet virket med ett litt voldelig, og da jeg ble oppmerksom på det klare klasseskillet i spillet ble jeg litt irritert over at politikerne ikke hadde reagert på spillets innhold, eller i det minste innført aldersgrense for bruk av det.” (306-307)

Edward bestemmer seg for å ofre adelen istedenfor bøndene. Her, som flere andre steder, synes jeg at hovedkarakteren virker å være lettere tilbakestående heller enn å være formidler av enkle (naive) og tankevekkende observasjoner. Kua Thomas som dukker opp når han har bad trips er morsom lesning første gangen, men ikke tredje gangen. Den improviserte båtmessen i regi av en full Kenneth som kommer på tampen av boka, er en slags grand finale der de viktigste karakterene er til stede, og harmoni på mange måter blir gjenopprettet. Scenen er beskrevet som om den skulle være vill, gal og morsom, men jeg vil allikevel si at lesningen av den ikke er det!

Alt i alt
Men dette er altså en debutantbok, og det finnes helt klart småhistorier og formuleringer her som er gode og vitner om talent. Lydia, kona til Otto, virker som en platt og stereotypisk overklassefrue i begynnelsen, men får en ekstra dimensjon etter at Edward får noen gamle fotoalbum i hendene. Slik får vi på elegant vis vite om Lydias fortid og blant annet forhistorien til Miguel, elskeren hennes. Kanskje er det all feelgood`en som helst plager denne leseren. Det blir så fort platt og forutsigbart – og berørt blir man egentlig aldri.