En gutt blir funnet i en skog av et ektepar. Han er misbrukt, og Sejer og Skarre blir satt på saken. Så forsvinner en annen gutt, Edwin, men han blir ikke funnet. Plottet er letingen etter gjerningsmannen. Løsningen på mysteriet er både overraskende og interessant, men det er ikke hovedpoenget med denne boken. Som ren krim er boken middelmådig, den har derimot andre kvaliteter som hever den langt over det som er vanlig standard.
Mannen i ekteparet som finner gutten, fremstilles som mer ubehagelig enn overgriperen. Kvinnen, Kristine, som er gift med ham, er fanget i et forhold der hun undertrykkes. Mødrene til de to guttene lider på hver sin måte.
Dette er rett og slett en usedvanlig interessant bok om mennesker. Spesielt er det interessant å oppleve saken fra overgriperens side. Her er det mye psykologisk snadder å hente frem for kriminologer og sosiologer. Det er befriende når man prøver å forstå den laveste av de lave. Hvorfor? Hvordan? Tilfeldighetenes spill kan vippe noen over kanten. Og ulykker kan skje. Selv en pedofil fremstilles med klare menneskelige egenskaper.
Diskusjonene mellom Sejer og Skarre om lovens grenser, bidrar også til å sette juridiske spørsmål i et spennende lys. Hva er et overgrep? Hva er normalt? Det er kulturelt betinget. For øvrig er Sejer en usedvanlig kjedelig etterforsker, det er tydelig at tanken på en skikkelig politihelt ikke er sentralt i Fossums krimbøker. Hans sindige ro bidrar imidlertid til å balansere bokens sosialrealistiske prosjekt på en utmerket måte.
Ensomhet. Den som elsker et barn lider av en grusom ensomhet. Heldigvis balanseres dette med ensomheten til både Edwins mor og Kristine, slik at ikke inntrykket skapes at dette kun gjelder minoriteter eller med nødvendighet må lede til overgrep.
Boken er spennende hele veien gjennom og forfatteren lykkes med å holde på oppmerksomheten. Det er en styrke at den like godt kan leses som noe helt annet enn krim. Det er uansett en interessant historie.