Andre juledag 2004 ble store deler av Asia rammet av en enorm flodbølge. Den skyllet over Thailand og de lokale øyene og tok flere hundre tusen menneskeliv. Forfatteren som selv mistet noen av sine nærmeste, reiste til Thailand for å samle historier. I syv fortellinger møter vi svært ulike menneskeskjebner, fortalt av dem som overlevde.
Selv om personene er oppdiktede, er det sanne historier. Svært sterke historier. Noe av det første som slår meg er hvor forskjellig de ulike menneskene opplevde hendelsen. Slik sett er boken svært velkonstruert. Vi får unike innfallsvinkler på det som skjedde i alle kapitlene.
Vi opplever hvordan elefanter følger faren og sliter seg. Vi ser at lokale fiskesigøynere kjenner til tegnene og rekker å rømme. Vi møter noen barn i en båt som ikke merker at det skjer noe før de vender tilbake til en forandret verden. En mor søm føder sitt barn. En liten gutt som kan svømme og reddes av sin tante. Et tre som redder 9 mennesker. En ung kvinne som ikke feirer jul.
Det er sterke historier som unngår å falle ned i den sentimentale grøften. Akkurat det er en prestasjon og bidrar faktisk til å gjøre leseropplevelsen enda kraftigere. Boken bringer liv til en hendelse som vi alle fikk et inntrykk av gjennom nyhetene da det skjedde. Det er merkelig hvordan det skrevne ord kan være mer levende enn fjernsynsbilder.
Boken er på sitt beskjedne vis et minnesmerke til alle de som døde denne romjulsdagen i 2004, fortalt gjennnom tankene til de som overlevde. Den forteller også på en subtil måte hvorfor noen overlevde, mens andre ikke var så heldige. En blading av livsmot, kunnskap og tilfeldigheter virker å ha vært det avgjørende.
Frøydis Alvær har skrevet en usedvanlig fin bok om en av vår tids mest omtalte katastrofer. En bok som klarer å tilføre mye nytt til en begivenhet som alle husker.