Å redde fisk fra å drukne handler om en gruppe mennesker som skal reise til Kina og Burma. Reiselederen dør rett før reisen skal finne sted. Det som er spesielt med denne historien er at reiselederen allikevel blir med på turen. Ikke rent fysisk, men fra det hinsidige. Det er den avdøde Bibi Chen som forteller historien om sine venner og deres opplevelser.
Vi følger altså gruppen gjennom Bibi Chens ånd. De forskjelliges historie så vel som Bibis historie flettes elegant sammen med fortellingen om selve turen. Fordelen med å ha en forteller som er død er at hun, etter at døden inntraff, har flere sanser enn før. Hun vet plutselig om mye som hun ikke visste før. Hun vet hva de tenker, hun føler følelsene deres og hun oppdager etter hvert at hun kan påvirke dem når det virkelig trengs.
DE er tolv stykker som reiser av gårde. Alle med forskjellige forventninger og ambisjoner. Det er en sammensatt gjeng. De er opptatt av å ikke gå i ”turistfeller”. De vil gjerne oppleve noe unikt og ekte. Jeg kan røpe at de gjør begge deler.
De klarer å fornærme befolkningen, de ”redder” en stamme, de finner kjærligheten og noen finner ut at de ikke har kjærligheten.
Dette blir aldri en kjedelig bok. Den er full av små historier, så vel som store. Den handler om tolv mennesker og deres historie. Den handler også om menneskers møte med hverandre. Om misforståelser og gode intensjoner når to kulturer møtes.
Det eneste som til tider er litt irriterende med boken er oversettelsen. For eksempel blir sangen ”Rudolph the Red Nosed Reindeer” oversatt til ”Reinsdyret Rudolf” i stedet for ”Rudolf er rød på nesen.”