Hvor kommer ideen om uendelighet fra? Finnes det fysiske uendeligheter? Er for eksempel universet uendelig? Dette er spørsmål som John D. Barrow belyser i ”Uendelighetens historie”, noe det har blitt en riktig så interessant bok ut av. Gjennom begrepet uendelighet kommer vi innom både matematikk, fysikk, filosofi og teologi.
Etter en innledning med noen historiske betraktninger omkring uendelighet følger et interessant kapittel om hvordan matematikerne fikk øynene opp for begrepet uendelig. Frem til slutten av 1800-tallet ble det uendelige ”ansett som en slags logisk pest som ødela forutberegneligheten i alt det rørte ved”. Det var Georg Cantor som først gjorde noe seriøst arbeid på dette feltet. Han innførte blant annet begrepene tellbare og utellbare uendelige mengder, noe som gjorde at han kunne klassifisere uendeligheter i et hierarki. Noen uendeligheter var større enn andre! Interessant nok førte disse tankene til at han i begynnelsen ble svært upopulær i matematiske kretser, mens derimot den katolske kirken viste ham stor interesse da teorien passet perfekt med bildet av Gud som den ”største uendelighet”. Historien om hvordan Cantor slet med å få aksept for ideene sine hos de andre matematikerne er spennende lesning, kanskje spesielt for lesere med matematisk bakgrunn som i dag tar Cantors teorier som en selvfølge.
Barrow deler så uendelighet opp i tre typer: matematisk, fysisk og absolutt. Til tross for den initielle motstanden, er i dag uendeligheter fullstendig akseptert i matematikken. I fysikken er bildet mer uklart. For eksempel kan en stjerne under visse betingelser kollapse til et svart hull, slik at all dens masse vil konsentreres i ett punkt, en uendelighet (singularitet) i følge dagens teorier. De fleste fysikere mener imidlertid at når slike uendeligheter oppstår i beregningene, så skyldes det at dagens fysiske teorier er ufullstendige. Den absolutte uendelighet har med religion og eksistensen av Gud å gjøre. Barrow ser på forskjellige ”beviser” for Guds eksistens.
”Er universet uendelig?” er det mest interessante kapitlet i boken. Barrow er astrofysiker, så dette er hans spesialfelt og jeg synes han gir en veldig bra sammenfatning av kosmologiens status. Han forteller blant annet om universets krumning, mørk materie, mørk energi, inflasjonsteoriene og Olber/Halleys paradoks.
Boken avsluttes med noen mer filosofiske kapitler, som kanskje blir litt mer flytende enn kapitlene om fysikk og matematikk. Barrow fremholder at dersom universet er uendelig, så må alt som har sannsynlighet forskjellig fra null skje uendelig ofte. Det betyr at hvis sannsynligheten for at det skal oppstå liv er ulik null, så vil det oppstå liv uendelig mange steder i universet, og faktisk vil hver og en av oss ha uendelig mange dobbeltgjengere. Hva har så dette å si for etikken? Hva blir status for godt og ondt når ethvert mulig utkomme faktisk oppstår et eller annet sted i den store, universelle katalogen? Det kan tenkes at andre vil ha interesse av slike problemstillinger, men for meg synes dette ganske irrelevant.
Totalt sett er imidlertid dette en bok som mange vil ha interesse av å lese. Det til tider kompliserte stoffet er fremstilt på en en enkel måte, slik at det ikke på noen måte kreves spesielle forkunnskaper for å ha glede av boken. Samtidig vil lesere med bakgrunn i matematikk og fysikk også kunne ha interesse av både den historiske fremstillingen og den samlede beskrivelsen av begrepet uendelighet fra mange forskjellige vinkler.