Tegningene er enkle, men uttrykksfulle. Hele boken er i svart hvitt, men historien er så bra i seg selv at fargene ikke savnes. Det er en alvorlig bok, men ikke uten humor av den grunn. Til tider er den trist, den er sår, den rommer i det hele tatt utrolig mye i forhold til størrelsen.
Dette er en historie om musikeren Nasser Ali Khan. Den utspiller seg i Teheran, for det meste i 1985. Kona til Nasser Ali Khan brekker hans tar (et persisk strenginstrument) i to i sinne. Han tar dette veldig tungt. Først jakter han på en ny tar, men finner ingen som er bra nok. Når han endelig finner en som er lovende, så finner han ikke lenger noen glede i å spille. Det er da han bestemmer seg for å dø.
Boken handler om hans siste dager, men også om hans fortid. Den handler om kjærlighetssorg, om morens død, om forholdet til broren, blant annet. En av de sterkeste historiene er om hans kjærlighet til en kvinne han ikke fikk giftet seg med. Den ligger under fra begynnelse til slutt, og binder boken sammen.
Historiene er god fortalt, og når man kommer til slutten og alle bitene faller på plass kan man lure på hvorfor han egentlig la seg ned for å dø. Var det taren, eller var det bare dråpen som fikk begeret til å renne over? Eller var det en helt annen skuffelse?