Ingen vet hvem jeg er
Forfatter: Margreth Olin
Sider: 142
ISBN: 9788249502769
Forlag: Oktober

Boken inneholder 27 essays som tidligere er publisert i Olins lørdagsspalte i Dagbladet. De passer utmerket i bokformatet, da det løfter opp sammenhengen i hennes prosjekt.

"Å leve med det at noen ikke vil leve mer. Hvordan gjør vi det? Når en du er glad i mister sin beste venn, hva sier du da?

S står i Thorvald Meyers gate og han sier at jeg må ta godt vare. På mine og meg selv. Det er slik vi gjør det. Vi tar vare på øyeblikkene som utgjør våre liv. Et kyss ved postkassa om morgenen. Hesten min som strekker beina fra seg og legger seg i vårsola og tiner. Katten som er med barn og datteren min som hver morgen spør om det er lørdag. Den andre datteren min som alltid tegner. Bevegelsene hun skaper på papiret. Det å ta vare på er å se. Se at livet er skjørt. Men også robust. Grotesk og vakkert.

Og det å stå i dette er ikke bare en ting mellom venner. Det er også politikk. Det er å se hva livet er. At livene våre leves ulikt. At vi skal ulike ting. Og at den forpliktelsen et samfunn har er å se. Se alle sine borgere. Og ha plass til dem. Det er hele hemmeligheten. Da ville flere valgt å stå i livet. Lenger." (s. 94)

Boken handler om mennesker og spesielt de som ikke har det så godt. Olin er flink til å fortelle og formatet med korte historier passer godt til hennes måte å skrive på. Hun får ikke frem sitt budskap gjennom logisk argumentasjon, men gjennom menneskelige eksempler. Til tider kan det virke naivt, men denne tendensen overskygges av den dype klokskapen som ligger ligger til grunn for et engasjement som virker rotekte.

Margreth Olins hovedfokus er vilkårene til asylsøkere og barn, og da spesielt kombinasjonen. Hennes håp og håpløshet konkurrerer mot hverandre gjennom de ulike tekstene.

Uten sammenligning for øvrig gikk mine tanker til Tor Erling Staff, hun har litt den samme omsorgen for outsiderne som faller utenfor. Evnen til å se skjønnheten hos alle mennesker, gi menneskeverd selv til de som ingen andre venner har.

Dette er rett og slett er en rørende bok, og den bidrar til å sementere inntrykket av Olin som en av vår tids store samfunnsrefsere.