Tittel: Frykt
Forfatter: Lars Fr. H. Svendsen
Forlag: Universitetsforlaget
Utgitt: 2007
ISBN: 9788215011752

Anmeldt av Sindre Duedahl

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen har nok en gang skrevet en liten bok om et stort tema, denne gangen er temaet frykt. Boken er ca 140 sider lang pluss sluttnoter, og har 7 kapitler. Bokens tese er ifølge forfatteren at vi lever i en fryktkultur som hemmer vår livsutfoldelse. Dette underbygges med eksempler fra virkeligheten på utbredt, ubegrunnet eller sterkt overdreven frykt for ting som for eksempel sykdom, terrorisme og sprøytemidler.

Boken er imidlertid ikke et sammenhengende argument for denne konklusjonen. Den er i det store og hele en noe springende og generell diskusjon av ulike aspekter ved begrepet frykt, hvor diverse filosofers tanker rundt temaet trekkes inn. Et kapittel er tilegnet fryktens tiltrekning og dens estetiske kvaliteter. Et annet drøfter betydningen av begrepet tillit.

Bokens nest siste kapittel, ”Fryktens politikk”, forklarer hvordan den amerikanske regjeringen bruker frykten for terrorisme som et påskudd til å øke sin makt, bryte ned den liberale orden og begrense individenes frihet. Forfatteren konkluderer med at livet vil bli bedre hvis fryktkulturen erstattes av ”humanistisk optimisme”.

Boken inneholder mange påstander som synes ganske uklare, og en del tvilsomme påstander som er heller dårlig begrunnet. Her er noen eksempler på dette:

”Følelser ser ut til å gi kunnskap om verden.” (s. 39)

”En del følelser antas vanligvis å fortelle oss noe om virkeligheten.” (s. 42)

Her savnes en begrunnelse, da en vel så naturlig antagelse er at kunnskap om verden kommer fra observasjon og tenkning, ikke følelser.

”Det betyr ikke at moralske overveielser nødvendigvis er irrelevante i forhold til den estetiske bedømmelsen av et objekt eller en hendelse, men de behøver ikke være det.” (s. 93)

Overveielser er altså ikke nødvendigvis irrelevante, men behøver ikke være irrelevante. Her ville nok mange sagt: ”Hæ?”

”Videre er det klart at ethvert forhold til en risiko er sosialt situert.” (s. 58)

Hvor ”klart” var egentlig dette?

Ifølge forfatterens eget utsagn, var planen opprinnelig en kort artikkel, som så ble utvidet. Det er likevel altså mange ”løse tråder” eller temaer som antydes i heller tåkete formuleringer uten tilstrekkelig utdyping. Bokens lengde kunne muligens med fordel vært doblet, eller for den saks skyld halvert.

Enda mer skuffende var den overfladiske behandlingen av ”føre var-prinsippet”. Svendsen er kritisk til dette prinsippet, og begrunner sin skepsis med to ting: For det første at det er uklart hva ”føre var” egentlig betyr (fordi det florerer ulike definisjoner). For det andre at prinsippet viser seg å føre til dårlige konsekvenser i en del (reelle og hypotetiske) eksempler som nevnes. Essensen i prinsippet er imidlertid ganske tydelig i følgende sitat:

”Greenpeace har for eksempel tatt til orde for at man bør forby all dumping av avfall der det ikke er dokumentert at avfallet er uskadelig – og det er et krav som i praksis er umulig å innfri.” (s. 77)

Svendsen er yrkesfilosof, og man burde kunne forvente en drøfting av de filosofiske problemene med denne typen omvendt bevisbyrde. Han velger heller å fokusere på den manglende praktiske gjennomførbarheten. Muligens er dette et velment forsøk på ”popularisering”, men i såfall er substans ofret for tilgjengelighet. Tilgjengelighet ser dog ikke ut til å ha en høy prioritet i visse andre partier av boken.

Boken har en hel del gode poenger og eksempler, i hvertfall når forfatteren holder seg til ”poenget”, dvs. hans tese om dagens fryktkultur. Boken kan nok bidra til å gjøre noen mennesker mer oppmerksomme på farene ved overdreven fokus på risiko.