Tttel: Drömfakulteten – tillägg till sexualteorin
Forfatter: Sara Stridsberg
Utgitt: 2005
Forlag: Albert Bonniers förlag
ISBN: 9789100107260
Sider: 364

Drömfakulteten er en samling med scener og dialoger tiltenkt Valerie Solanas liv. Hun var doktorgradsstudent og prostituert, forfatter av mannshatermanifestet SCUM (Society for Cutting Up Men) og dramaet Up Your Ass, men kanskje mest kjent for å ha skutt Andy Warhol med pistol. Solanas er ekstremfeministen som livnærer seg av å selge kroppen sin til menn, den smarte akademikeren som ikke passer inn på universitetet, og egentlig mennesket som ikke passer inn noen steder. Hun dør på et slitent hotellrom i 1988 i San Fransisco, alene, og nettopp denne ensomheten og utilpassheten ligger som en sår tråd gjennom hele teksten. Dialogene med spesielt Dorothy, moren, og Cosmogirl, venninnen og kjæresten fra universitetet, er derfor så fine – her skrives det frem en særegen, varm nærhet som står i kontrast til de kvikke kommentarene og det grove språket til Solanas. Valerie Solanas er en uhørt sjarmerende karakter, og hun står for en fandenivoldskhet og energi i teksten som virkelig er tiltalende.

Teksten hopper frem og tilbake i tid. Det veksles mellom episoder og samtaler fra barndommen, mentalsykehuset Solanas blir sendt til etter at hun har skutt Warhol, universitetet, Chelsea Hotell, Fabrikken (kunstnerstudioet til Andy Warhol) og hotellrommet hun oppholder seg på før hun dør. Det er dialogene som setter fart på teksten, språket i dem er presist og replikkene avløser hverandre på en troverdig måte. I fjor ble det satt opp et drama av Stridsberg basert på Drömfakulteten, og det er slett ikke overraskende med tanke på de gode dialogene. Andre deler av teksten er mindre vellykkede, for eksempel de mange oppramsingene av ord og beskrivelser kategorisert alfabetisk som finnes flere steder i teksten. Jeg får lite ut av dem eller jeg forstår dem ikke, disse Solanas-alfabetene. Kanskje deres ”ute av sammenheng” og slørete kvaliteter skal være med på å underbygge at det hele er en fantasi (en ”litterær fantasi” kalles boka på coveret). Uansett kunne jeg godt vært dem foruten, det er snakk om lange frekvenser i en bok på 360 sider, og jeg hadde gjerne sett at den var strammere.

En viktig drivkraft i lesningen er å finne svar på hvorfor Solanas prøvde å drepe Warhol, og hvorfor hun ble prostituert. Solanas er en av dem som virkelig kunne ”blitt til noe” med sin intelligens og sitt lesehode, men som ender opp som narkoman og prostituert. Det er problematisk med dokumentariske fiksjoner som er skrevet med utgangspunkt i virkelige personer og hendelser. Det er klart at det hele er subjektivt, at det er usant og at det ikke har noe med personen Valerie Solanas å gjøre. Men hvis jeg leser manifestet SCUM (som for øvrig Stridsberg selv har oversatt til svensk) etter dette, vil det være umulig å gjøre det uten å ha Stridsbergs Solanas i bakhodet. Mest sannsynlig ville jeg heller ikke ha fattet interesse for SCUM hvis det ikke var for Drömfakulteten. Selv om man kaller det for ”litterær fantasi” unnslipper aldri teksten de virkelige forhold den har knyttet seg opp til. Det finnes en karakter som heter ”fortelleren” som samtaler med Valerie. Når denne avslører at Valerie er dens drömfakultet, sier hun følgende:

”Jag vill att någon går igjenom mina anteckningar efter min död - och inga sentimentala småbrudar och låtsasförfattare som leker att de skriver en roman om att jag skal dö. Du har inte min tillåtelse att gå igjennom mitt material.” (s. 39)

Forfatterens selvironi til tross, Valerie Solanas er sluppet løs i verket hennes og i alle som leser det.

Biologi

Stridsberg har sagt (Litteraturfestivalen på Lillehammer i år) at hun ikke vil forklare Solanas med barndommen hennes som var preget av en fraværende og søtvinsdrikkende mor, og gjør det heller ikke ved at det trekkes konklusjoner i teksten. Men helt i begynnelsen leser vi om faren som forgriper seg på en sju-årig Valerie, og det at hun er blitt utsatt for incest ligger som en undertone i resten av teksten. Flere ganger uttaler hun at alle fedre har lyst til å ha sex med sine døtre, men at det ikke er alle som realiserer det. Alt handler om sex for Solanas. Ifølge henne voldtar menn kvinner (fysisk og mentalt), men selv tar hun seg i hvert fall betalt for å bli voldtatt. Hun selger en del av kroppen sin og litt av sin tid til menn, men hun selger ikke sin hjerne eller sitt hjerte. Solanas skiller strengt mellom kropp og sinn, og derfor er ekteskapet verre enn prostitusjon fordi sistnevnte innebærer en åndelig voldtekt av kvinnen. Dorothy er alltid uheldig med mennene hun tar med seg hjem, men hun kan likevel ikke leve godt uten en mann. Blir hun forlatt, setter hun fyr på seg selv og gardinene og huset. Moren til Cosmogirl er fengslet og dømt til døden for å ha drept et par ektemenn. Det er vanskelig å la være å se døtrenes forhold til menn uten sammenheng med mødrenes. Ifølge Solanas er mannen en vandrende dildo, en biologisk ulykke (s. 304), og om han forsvinner, kommer kvinnen til å skjerpe seg fordi hun i motsetning til mannen er utviklingsbar. Solanas hevder å ha funnet ut at hunnmus kan formere seg uten hjelp fra hannmus, men får ikke økonomisk støtte fra universitetet til å gjennomføre eksperimentet. Hun mener faktisk at menn burde utslettes fra jordens overflate, lesbiske Solanas hat er ekte, og hun er den mest ekstreme og uspiselige og barnslige av dem alle. Solanas passer verken inn i Fabrikken eller i en feministisk gruppering hun er invitert til.

”Du är alltid hungrig och smutsig och ensam. Du säljer alltid sex och du försöker alltid sälja manifestet.” (s. 334)

Det er ikke meningen her å forklare karakteren Valerie i hjel. Hun blir heller aldri banal eller forutsigbar i teksten. I noen passasjer spør fortelleren henne helt eksplisitt om hvorfor hun forlot universitetet og hvorfor hun skjøt Andy Warhol. Solanas svarer med at det er spørsmålene det er noe galt med:

”Den korrekta frågan är: Varför fortsatte hon skriva, varför fortsatte någon att skriva? Varför lämnade hon inte universitetet, varför stannade någon flicka kvar vid fakulteten? Varför sköt hon inte, varför saknade så många av hennes sort tillgång til vapen? Alla hennes rättigheter var ständigt under attack.” (s. 213)

Solanas er skarp og morsom når hun er illsint og i evig angrepsposisjon. Hvorfor har ikke flere av hennes type tilgang til våpen? Hun angrer ikke på at hun skjøt Andy Warhol, hun angrer på at hun ikke traff skikkelig. Alle er jo døende uansett. Lille My-aktige Solana kan fremstå som en skikkelig kvinnehelt som aldri firer på synspunktene sine eller lar seg kue eller innordne på noe som helst vis. "Hvorfor fortsatte noen jenter på universitetet?" er et radikalt spørsmål som gjør at man virkelig begynner å tenke etter. Valerie Solanas er rake motsetningen til alle Daddy´s girls, som er et så godt begrep at det ikke behøver å defineres. Og er det noe man ikke vil være etter å ha lest Drömfakulteten, så er det en Daddy´s girl. Det sier noe om hvor stor påvirkningskraft teksten har, og hvor stor sympati for Solanas teksten vekker. (Og i grunnen hvor lite sympati karakteren Andy Warhol vekker.) Man får egentlig aldri svar på hvorfor Valerie valgte så radikalt og destruktivt. Outsideren forblir på den måten fremmed, ubegripelig og mystisk. Drömfakulteten forsøker likevel å forklare Valerie Solanas, og det skjer med et mildt og lett beundrende blikk. Det blir kanskje litt for romantisk for noen, men denne leseren lot seg i hvert fall rive med.