Tittel: Danteklubben
Forfatter: Matthew Pearl (forfatterens hjemmeside)
Oversetter: Hege Mehren
Utgitt: 2005
Sider: 446
ISBN: 9788281660007
Forlag: Hr. Ferdinand

"La alt håp fare, du som her trer inn" er, i følge Dante Alighieri, ordene som er skrevet inn over porten til Helvete. Middelalderdikteren burde vite. Han har vært der selv. Og i sitt storverk, Den guddommelige komedie, beretter han om det. Om hvordan han midt i en personlig og politisk krisetid blir tilbudt omvisning i dødsriket og mulighet til frelse.

Av hans tredelte reise er den første etappen, gjennom helvete, best kjent, kanskje fordi den er mest grotesk. Her beskriver Dante i tråd med sin tids teologi et helvete delt opp i kretser og underavdelinger, en for hver synd, hvor synderne får sin poetiske straff. De likegyldige er for eksempel strandet på bredden av dødselven og blir spist av insekter, uten at noen bryr seg nevneverdig. De vellystige blir revet frem og tilbake av sterke vinder, slik de i live ble revet med av sine følelser. De som sår splid har fått kroppen splittet på langs.

I 1865 tok den amerikanske borgerkrigen slutt. Samme år feiret man 600-årsjubileet til Dante, som i sin tid var soldat i en helt annen borgerkrig; mellom keiser- og pavevennlige fraksjoner i hans hjemby Firenze. En gruppe amerikanske litterater hjelper dikteren Longfellow med en engelsk oversettelse av Dantes Inferno, men de motarbeides med alle midler av etablissementet. Den akademiske ledelsen i Boston synes Dante er alt for vulgær for en samtid som mer enn noen gang trenger høyverdig poesi. Mot denne historiske bakgrunnen forteller Matthew Pearl om en rekke bestialske drap, som begynner å rulles opp.

Oversettergruppa som kaller seg Danteklubben, blir mot sin vilje trukket inn i dette. Ikke bare er drapene nitidige kopier av scener fra Helvete (for eksempel blir en dommer som har nektet å ta stilling i en viktig sak, spist levende av insekter), timingen på drapene faller også ganske nøyaktig sammen med klubbens oversettelse av de samme scenene. For å ikke bringe den store dikteren, for ikke å snakke om seg selv, i enda verre vanry, går de ikke til politiet med det de har oppdaget. De plukker heller opp etterforskningen på egen hånd.

Og hvem er så denne morderen, som vet så godt hva Danteklubben driver med? Hva er det som har drevet ham til å gjøre Dante til forbilde på denne bisarre måten? Og er det kanskje ikke helt tilfeldig at dette finner sted akkurat nå – i et land som nettopp har vært gjennom sitt eget helvete? Danteklubben er en roman hvor handling går side om side med ideer. For å løse gåten må etterforskerne, og gjennom deres øyne leserne, ta stilling til sentrale elementer i Dantes reise gjennom Helvete.

Danteklubben har spenning, vekker sympati, og har gåter som rulles gradvis opp. Som krimfortelling er den helt grei, selv om jeg personlig har en viss avsmak for trenden med å la historiske figurer etterforske fiktive mord. Boken finner imidlertid større styrke som portal til Dante for nybegynnere: Uten å forelese for mye fører forfatteren oss inn i grunnleggende tolkninger, gjør oss oppmerksom på metaforer og verseformer, og vekker tørsten etter å lese videre på egen hånd. Selv har jeg kommet omtrent halvveis. (Og som nybegynner selv må jeg gjøre oppmerksom på: jeg har slett ikke noe grunnlag for en faglig vurdering av boka.)

Hva skal til for å gjøre et diktverk som den Guddommelige Komedie levende gjennom tidene? Mange vil kanskje svare at verket må si noe som mennesker til alle tider kan knytte an til meningen i sitt eget liv. Det stemmer sikkert. En litt mer jordnær, men langt mer nødvendig betingelser er imidlertid: at noen – Longfellow, Pearl, du, og jeg – holder det i live.