Dette er fortellingen om Alvar Eide. En mann i begynnelsen av førtiårene som lever et liv fritt for ubehag, et forutsigbart liv der ingen forstyrrelser slipper inn. Han jobber på et kunstgalleri og er der i sitt ess. Privat er han ukonfortabel med mennesker og foretrekker å være for seg selv. Han trives alene, i sitt eget selskap.
Beskrivelsene av Alvars liv er nydelige. Her kommer Fossums fortellerglede virkelig til sin rett. Det er imidlertid to forhold til som bidrar til å løfte boken.
Det gjøres et svært elegant grep. Hovedpersonen oppsøker forfatteren. Trenger seg inn i hennes hjem og trygler om å komme først i køen. Hun har en liste over personer hun skal skrive om. Alvar orker derimot ikke å vente på tur og tar derfor kontakt. Boken inneholder således to sammenflettede tekster. For det første historien om livet til Alvar Eide. Dernest samtalene mellom forfatteren og hennes objekt.
En fortvilet hovedperson som stadig oppsøker fortelleren med frykt for hvordan livet hans blir i boken, er et originalt og svært vellykket grep. Det bryter opp fortellingen på en god måte.
Det andre forholdet som løfter boken er det faktum at det velordnete livet til den sindige mannen forstyrres. Først dukker det opp et kunstverk som han bare må ha, selv om det koster ham alle hans sparepenger. Han slites mellom et inderlig ønske om noe og frykten for konsekvensene av et slikt valg.
Deretter at det dukker det opp en ung narkoman jente som stadig blir en viktigere del av hans liv. Hun er sterk og påtrengende, han er høflig og har vanskelig for å si nei.
Alvar Eides monotone liv blir endret. Det skaper uhygge og frykt hos en mann som er seg selv nok, men med et inderlig ønske om å være god. Deres forhold utvikler seg og vi merker hvordan nye impulser også kan gjøre et liv bedre.
Dette er rett og slett en vakker historie om mennesker hvis liv er fullt av tomhet.