Selv folk uten spesiell interesse for astronomi vil kjenne Knut Jørgen Røed Ødegaard fra media. Han har i en årrekke kommentert viktige astronomiske begivenheter for både aviser, radio og tv og er prisbelønt for sin evne til å formidle komplekse fenomener på en forståelig, kreativ og underholdende måte. Med boken ”Bang!” viser han seg å være en like dyktig formidler i bokform.
Bokens utgangspunkt er kollisjoner og eksplosjoner i verdensrommet. Ødegaard starter med de minste kollisjonene, kosmisk stråling som kommer inn i jordatmosfæren og ender opp med det aller største smellet, Big Bang. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til en slik tilnærmingsmåte, men det viser seg å fungere svært bra. Hvert kapittel føles stort sett som en naturlig fortsettelse av forrige kapittel og bare unntaksvis henvises det til fenomener som ennå ikke er behandlet.
Omtalen av gammaglimt er et av høydepunktene i boken. Ødegaard forteller hvordan amerikanerne ved en tilfeldighet oppdaget enormt sterke kortvarige gammapulser mens de gjorde målinger med spionsatellitter for å avdekke eventuelle hemmelige russiske atomprøvesprengninger på baksiden av månen(!). Han beskriver videre hvordan en rekke alternative teorier ble formulert for å forklare opphavet til gammaglimtene, og hvordan senere observasjoner gjorde at man kunne eliminere flere og flere av disse, samtidig som man gradvis nærmet seg løsningen på problemet.
Jeg synes dette er en flott fremstillingsmåte. Istedenfor å bare bli presentert for tørre fakta om gammaglimtene, får leserne se hvordan vitenskapen fungerer i praksis. Man får dermed et inntrykk av hvilket enormt omfattende arbeid, med masse prøving og feiling, som har vært nødvendig for å oppnå den kunnskapen om universet som vi har i dag. Ødegaard gjør det samme for andre astronomiske fenomener, men delen om gammaglimtene synes jeg var spesielt engasjerende lesning.
Som aktiv forsker har Ødegaard god oversikt over status på fagfeltet, slik at selv svært nylige astronomiske hendelser er inkludert i boken. Forøvrig er boken illustrert med en mengde fantastiske illustrasjoner og fotografier. Disse er svært nyttige for å understøtte selve teksten og er ikke bare inkludert som blikkfang.
En litt irriterende ting er at i enkelte tilfeller kunne boken vært bedre redigert. Et par ganger, særlig i begynnelsen av boken, kommer nesten identiske avsnitt med kort mellomrom i teksten, noe som burde vært unødvendig. Ellers hadde det vært interessant dersom Ødegaard hadde funnet plass til en mer grundig omtale av egenskapene til svarte hull og problemene med mørk energi og materie. På den annen side så er det jo kollisjoner og eksplosjoner som er bokens egentlige hovedtema, så en slik utelatelse kan sikkert forsvares.
”Bang!” er en bok som mange vil ha stor glede av, også de som i utgangspunktet bare har moderat interesse for astronomi.